Hopp til hovedinnhold

Hva betyr konfirmasjon?

Konfirmasjon
Begrepet "konfirmasjon" har vært omdiskutert helt siden borgerlig (nå Humanistisk) konfirmasjon startet opp i 1951.

Det er en utbredt oppfatning at konfirmasjon betyr å bekrefte dåpsløftet, og at Human-Etisk Forbund derfor ikke burde bruke dette begrepet. Da borgerlig konfirmasjon ble til skulle den være et alternativ til kirkens ordning, og det er ingen hemmelighet at navnevalget nok var påvirket av kirkens bruk av begrepet. Vi var altså ikke først ute med å ta i bruk begrepet.

Definisjon av konfirmasjon

Ordet konfirmasjon kommer fra latin. Det latinske ordet "confirmatio" betyr stadfestelse, bekreftelse eller styrkelse. Men begrepet kan også ta utgangspunkt i det latinske verbet "confirmare" som betyr å støtte og styrke.

Konfirmasjon for romerske soldater

Det som kanskje vil overraske mange er at den lutherske kirken ikke var først ute med å arrangere konfirmasjon. Før kristendommen så dagens lys fantes det konfirmasjonsseremonier for romerske soldater. Gjennom disse seremoniene ble soldatene styrket og støttet før de skulle ut i krig.

"Det latinske ord confirmare betyr ganske enkelt å gjøre sterk eller fast og ble i egentlig forstand brukt om å styrke eller herde for eksempel kroppen eller musklene. Mer overført betydde det å sette kraft i eller mot i en, for eksempel i soldaten før kamp."

Dette sitatet er hentet fra professor og klassisk filolog Emil Smith, som allerede 18. november 1952 skrev innlegg i Dagbladet om kritikken av begrepet.

Ikke lenger en bekreftelse av dåpsløftet

Det er ikke lenger slik at konfirmanter i Den norske kirke bekrefter noe dåpsløfte.

I 1736 innførte den protestantiske kirken i Danmark-Norge en ordning der alle ungdommer måtte bekrefte dåpsløftet gjennom et rite for å kunne regnes som fullverdige borgere. Begrepet konfirmasjon ble beholdt etter den katolske praksisen som allerede eksisterte. Denne ordningen vedvarte til 1912.

Da ble det innført en valgfri ordning hvor man i stedet for konfirmantens bekreftelse av dåpen, kunne ha menighetens forbønn for de unge som seremoniens innhold. Fra 1981 ble bare sistnevnte ordning gjeldende. I Den norske kirke har altså konfirmasjonen siden 1981 vært regnet som en ren forbønnshandling.

Så hva legger vi i begrepet konfirmasjon?

For Human-Etisk Forbund er det betydningen "støtte og styrke" som vi legger til grunn for vår bruk av begrepet.

"Borgerlig konfirmasjon er derfor god klassisk latin, og betegner at man vil sette kraft og mot i unge mennesker til å ta opp livskampen og løse de oppgavene som møter dem som voksne borgere."

Dette skrev den nevnte filolog Smith i Dagbladet i 1952. Den forståelsen har stått seg.

Heldigvis er det slik at ord og begreper ikke har eiere, bare brukere. Språket er i stadig endring og begreper fylles med innhold etter hvordan de brukes. Først romerske soldater, så katolikker, dernest protestanter og så humanister har i sin tid blitt konfirmert, men betydningen av og innholdet i konfirmasjonen har vært i stadig utvikling. I en liten flik av den store historien så bruker vi begrepet og fyller det med innhold, slik andre har gjort før oss.

Så, for å oppsummere vår nåværende bruk av begrepet konfirmasjon:

Humanistisk konfirmasjon er et kurs og en seremoni på et humanistisk grunnlag, som har til hensikt å støtte og styrke konfirmantens evne til selvstendig tenkning og etisk handling.


Les mer om Humanistisk konfirmasjon