Hopp til hovedinnhold

Statskirkeordningen lever fremdeles



Stat og kirke er tett sammenvevd i Norge, gjennom både lover og praksis, nasjonalt og lokalt.

Forholdet mellom staten og Den norske kirke er forankret flere steder i Grunnloven (§§ 2, 4, 12, 16, 21, 22, 27 og 106). Grunnloven § 16 sier blant annet at ”Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.”

Statens rolle i kirkestyret

Statskirkeordningen gir seg utslag i at kirkelig virksomhet finansieres over offentlige budsjetter. Kirkeloven legger også sterke begrensninger på Den norske kirkes virksomhet.

Selv om Den norske kirke er en statskirke, følger det av kirkeloven (lov av 7. juni 1996 om Den norske kirke) at soknene (menighetene) er selvstendige rettssubjekt. Kirker og noen steder kirkegårdene er derfor den lokale menighetens eiendom. Soknene er også arbeidsgiver for størsteparten av de ansatte i kirkelige stillinger, som finansieres over kommunenes budsjetter.

Kommunens rolle i kirkestyret

Lokalt ser vi sammenblandingen på mange måter. Blant annet er kommunene gjennom kirkeloven forpliktet til å finansiere Den norske kirkes lokale drift. Dette inkluderer blant annet vedlikehold og oppføring av kirkebygg, samt andre ansatte enn presten.

Kommunen oppnevner også en representant til Kirkelig Fellesråd. I de fleste kommuner har Kirkelig Fellesråd det offentlige ansvaret for drift av gravlunder, krematorier, kapell som kan brukes av alle innbyggere.