Hopp til hovedinnhold

Gravplassordningen



Human-Etisk Forbund ønsker en livssynsnøytral gravferdslov med et tydelig kommunalt ansvar.

Gravferdsloven fra 2012 går i retning av mer likestilling av livssyn, men Den norske kirke beholder de offentlige oppgavene knyttet til den såkalte gravplassforvaltningen.

Den oppdaterte gravferdsloven gjorde følgende endringer: 

  • gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn.
  • endret det generelle begrepet "kirkegård" til fellesbetegnelsen "gravplass".
  • forlenget fristen for kremering og gravlegging (nå 10 virkedager ekskl. lørdager/høytidsdager)
  • bedre tilrettelegging for ulike praktiske behov på gravlunden,
  • bedre regler for religiøse seremonier ("vigsling") på felles gravlund,

De kirkelige fellesrådene har fremdeles både det formelle og det praktiske ansvaret for alle gravlegginger (med unntak av noen få kommuner). Human-Etisk Forbund mener gravplassforvaltningen burde gjøres kommunal og livssynsnøytral over hele landet.

Vi er skeptiske til om Den norske kirke (Kirkelig fellesråd i kommunene) vil og kan ivareta minoritetenes særskilte behov ved gravferd og vi viser i den forbindelse til utredningen "Livsfaseriter" fra Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) hvor utfordringer knyttet til gravferd er grundig gjennomgått.

Hva er gravplassforvaltning?

Drift av gravlunder, seremonirom, krematorier m.v.

Gravplassforvaltning omfatter praktisk og juridisk administrasjon og drift av gravplasser (tidligere kalt kirkegårder), felles seremonirom og kapell, krematorier m.v. I gravferdsloven er disse offentlige oppgavene lagt til Den norske kirke (Dnk) lokalt, ved Kirkelig fellesråd, for alle innbyggere.

Gravplassforvaltningen må ikke forveksles med det private gravferdsansvaret for en avdød og de tilhørende praktiske oppgavene. Disse ivaretas som oftest av familien (de etterlatte) i samarbeid med kommersielle begravelsesbyråer. Seremonien avholdes oftes i samarbeid med avdødes tros- eller livssynssamfunn.

Har noen kommunal gravferdsforvaltning?

Ja, fem kommuner.

I Bærum, Modum, Sandefjord, Vennesla og Gjesdal har Kirkelig fellesråd overlatt den offentlige gravferdsforvaltningen til kommunene (per januar 2016). I disse kommunene er derfor Fylkesmannen, ikke Bispedømmerådet klageinstans.

I noen kommuner tar kommunen seg av den tekniske utførelsen av gravferdsarbeidet, men Kirkelig fellesråd har fremdeles det formelle ansvaret. Dette gjelder Oslo, Skedsmo, Sandnes og muligens noen flere. Disse har (som nesten alle andre kommuner) Bispedømmerådet som klageinstans.

Hvem har gravferdsretten?

En pårørende, ikke et tros- eller livssynssamfunn.

Det er en pårørende som har gravferdsretten, ikke avdødes tros- eller livssynssamfunn.

En person som har fylt 18 år, kan i erklære hvem som skal ha rett til å sørge for sin gravferd. Erklæringen må være skriftlig og signert.

Dersom det ikke finnes noen erklæring har avdødes nærmeste etterlatte over 18 år gravferdsretten, i følgende rekkefølge:

  1. ektefelle/samboer,
  2. barn,
  3. foreldre,
  4. barnebarn,
  5. besteforeldre,
  6. søsken,
  7. søskens barn og
  8. foreldres søsken.

Detaljer om gravferdsretten finnes i gravferdsloven § 9.

De offentlige gravplassoppgavene er et kommunalt ansvar

Human-Etisk Forbund har i mange år arbeidet for at gravplassforvaltning bør være et kommunalt ansvar. Det kommer av den enkle grunn at kommunen må betjene hele befolkningen, ikke bare den kristne delen av den.

I dag er ordningen slik at det er Den norske kirke (Dnk) selv som bestemmer om en kommune skal ha sin egen kommunale forvaltning - eller om det er Dnk som selv skal ha ansvaret for dette gjennom Kirkelige fellesråd. Kommunepolitikerne er altså fratatt sin bestemmelsesrett i en så viktig sak. I dag er det kun en håndfull kommuner i Norge som har egen kommunal gravplassforvaltning.

Vi mener det er urimelig at forvaltningen av gravplasser m.v. er overført til et utvalgt trossamfunn. Et kommunalt forvaltningsansvar er et bedre utgangspunkt for lik behandling av innbyggerne, samtidig som Dnk skal slippe å opptre som et serviceorgan for ikke-medlemmer.

Alle offentlige utvalg vil ha kommunal gravplassforvaltning

Første skritt på veien er at Dnk selv overlater gravplassforvaltningen og ansvaret for den, til fellesskapet, altså til kommunene. Det ville være et uttrykk for en moden erkjennelse av et samfunn som har endret seg til det mangfoldige preget det har i dag. Dessuten vil det være i tråd med anbefalinger fra alle fem offentlige og kirkelige utvalg – fra 1975 (Sivertsen-utvalget) fram til vår tid (Stålsett-utvalget), som har drøftet nåværende gravplasssordning.

Vår mangfoldige befolkning bør få møte fellesskapet v/ kommunen, ikke et livssynssamfunn de selv ikke tilhører, i slike sårbare situasjoner vi alle opplever i løpet av livet. I et moderne, flerkulturelt samfunn hvor mange ulike tros- og livssynssamfunn er representert må det være et viktig prinsipp at offentlige tjenester som omfatter oss alle må være livssynsnøytrale. 

Les også høringssvaret fra Likestillings- og diskrimineringsombudet om dette (PDF)