Hopp til hovedinnhold

Humanismen avviser overnaturlige oppfatninger av virkeligheten

Humanister fremhever ofte vitenskapen og vitenskapelig metode som de beste kildene til kunnskap om verden, men her er det heller ingen evige sannheter. Vitenskapelige teorier blir og skal bli erstattet med bedre teorier ettersom vi lærer mer om verden.

På samme måte som humanister ikke tror på Gud, tror de heller ikke på de andre overnaturlige påstandene religionene kommer med. De tror ikke på engler eller djevler, og de tror heller ikke på at mennesker – eller en del av oss, som en sjel eller ånd – lever videre etter døden. Noen kan synes det virker litt trist at humanister ikke kan ha noe håp om å komme til himmelen, mens andre synes det virker befriende å ikke ha noe helvete å være redd for.

Men det er ikke bare i religionen vi møter påstander om det overnaturlige. Mange av dem møter vi ikke i prekener eller hellige tekster, men i ukeblader og på TV. Her flyter det en jevn strøm av folk som påstår at de er synske og kan se inn i fremtiden, eller kan kurere sykdommer ved mirakuløse helbredelser. Humanismens svar er: Bevis det!

Når de underlegges grundig vitenskapelig undersøkelse, viser det seg at det overnaturlige ikke er så mystisk likevel. ”Synske” mennesker viser seg å være omtrent like gode til å forutse fremtiden som vi andre kan være ved litt smart gjetning, mens de “mirakuløse” helbredende evnene viser seg å være verken særlig mirakuløse – eller helbredende.

Nettopp vitenskapelig undersøkelse er et stikkord innen humanismen. For i stedet for å mene at den beste metoden for å finne ut hvordan verden henger sammen er å lese Bibelen eller Koranen, tar humanister utgangspunkt i vitenskapen. Derfor er en vanlig kritikk mot humanister at de setter vitenskapen i religionens sted.

På en måte er dette sant. For mens religiøse mennesker kan hente for eksempel sitt bilde av mennesket fra religiøse åpenbaringer som Bibelen og Koranen, må humanister stole på det vitenskapen har funnet ut om mennesket. (Mange religiøse mennesker er selvfølgelig også opptatt av vitenskap.)

På en annen måte er det usant. For hvis man bøyer seg for vitenskapen som om den var en religion som leverer eviggyldige sannheter, har man forstått vitenskapen veldig dårlig. Det finnes nemlig ikke noe slikt som vitenskapelige sannheter. Vitenskapen leverer kun teorier, som får leve bare så lenge det tar andre å komme opp med en ny og bedre teori.

I vitenskapens historie ble for eksempel den gamle teorien om at jorden var solsystemets sentrum erstattet da Kopernikus lanserte sin teori om at det var sola som var sentrum. Derfor er vitenskapen ikke et sett med svar som er gyldige til evig tid, derimot er vitenskapen en måte å spørre på. Vitenskapen har arbeidsmetoder og redskaper vi kan bruke til å finne ut mer om oss selv og om verden og universet.

Humanister er selvfølgelig ikke bare opptatt av vitenskap. En vanlig fordom mot humanister er at de er over-rasjonelle og fantasiløse. Slike humanister finnes garantert, men det finnes ganske mange religiøse tørrpinner også. Det er nok heller slik at det ikke er noe motsetningsforhold mellom å være opptatt av vitenskap og å være opptatt av fantasien.

Ja, kanskje er det å bruke fantasien gjennom kunst og kultur ekstra viktig for humanister, ettersom de ikke bruker fantasien til å be eller går i kirken. Filosofen Richard Norman peker på hvordan stor litteratur kan gi vel så mye innsikt i menneskenaturen og verden som hellige tekster kan.

En humanist vil kanskje si at det ikke er noen vesensforskjell på en religiøs opplevelse i en kirke og en stor kunstopplevelse. Eller hva med naturopplevelser? Blant nordmenn er det vanlig å koble store opplevelser til naturen, for eksempel ved å si at ”naturen er min kirke”. Dette er en holdning mange humanister vil nikke anerkjennende til.

Men hva med kunstuttrykk som er knyttet til religiøse tradisjoner? Mye av den største kunsten som er skapt har vært religiøst inspirert. Enten det er Mozarts majestetiske Rekviem, poeten Rumis vakre dikt preget av islam eller mer moderne kulturuttrykk (tenk på hvor mange rap- og R&B-plater som har Gud øverst på takkelista!) Mange humanister vil sette stor pris på disse, men for eksempel ikke ønske at kirkemusikk brukes ved humanistiske seremonier som vielser eller gravferder. Noe som egentlig ikke er merkeligere enn at muslimer helst vil slippe kristen kirkemusikk ved sin begravelse.

I ytterste konsekvens kan man kanskje si at siden religionene er skapt av mennesker, må bøker som Bibelen, Koranen og Veda-skriftene ses som kulturprodukter de også; eksempler på menneskets skaperkraft som tilhører oss alle, ikke bare dem som tror at disse bøkene er guddommelig inspirert.

Den internasjonale humanistbevegelsens minimumserklæring er en slags grunnmur. På dette fundamentet kan man lage mer utbygde humanismer, vel å merke så lenge disse byggverkene ikke undergraver grunnmuren. Et godt eksempel på et slik byggverk er Norsk humanistmanifest 2006. Dette manifestet er langt mer omfattende enn minimumserklæringen, men bryter ikke på noe punkt med innholdet i denne.

Siden humanismen ikke forholder seg til evige, gudegitte sannheter, ligger det i humanismens natur at den ikke er uforanderlig. Derfor kan det være at det etter en tid kommer en ny grunnmur som kan brukes til å bygge en enda bedre humanisme.