Hopp til hovedinnhold

Nietzsche – også for jenter!

Som mange andre har studenthumanist Else Werring i ungdommen erfart Nietzsches dansende, lattermilde sinna-trøst som en amors pil rett i hjerterota. I podkasten «Kristopher og Einar leser Nietzsche», kan jenter får inntrykk av at Nietzsche ikke er for dem, hvilket gjør Else en smule irritert!
Skrevet av Studenthumanist Else Werring Nyheter HEF i media

Else Werring rund.jpgElse Werring har mastergard i filosofi og er studenthumanist for studentene i Oslo.Denne artikkelen ble først publisert i Klassekampen 04.05.21.

Hurra for «Kristopher og Einar leser Nietzsche», podkasten der Kristopher Schau og Einar Bøhn vier sin livskraft til en mangslungen gjennomgang av Nietzsches samlede verker. Som mange andre har også jeg i ungdommen erfart Nietzsches dansende, lattermilde sinna-trøst som en amors pil rett i hjerterota. Tankegodset er ikke fritt for demokratiforakt, rasisme og kvinnehat – men også så mye som er fint. Og bitte litt magisk. Jeg blir glad av dette! Men også en smule irritert, for (AKK!) jenter kan få inntrykk av at Nietzsche ikke er for dem!

Bøhn introduserer prosjektet i første episode: «Nietzsche appellerer til en del unge menn som er ute etter litt radikale ideer.» Greit nok – det er klart at Nietzsche gjør det også. Bøhn har rett til sin tolkning, selv om det velter seg i meg når han pensler fram «min» Nietzsche som transhumanist, utilitarist, motstander av moderne kunst/arkitektur og en utvetydig tilhenger av «herrer» framfor «slaver» (det siste modereres heldigvis i episoden om «Moralens Genealogi»). Men – la gå – det er jo Bøhns Nietzsche også!

Hva gjelder kvinnesyn klarer jeg imidlertid ikke å slippe taket i en uggen følelse. Mens Schau ofte uttrykker genuin forbauselse over et kvinnesyn han åpenbart ikke deler, prøver Bøhn seg på en mer velvillig lesning: «Blir ikke verden et kjedeligere sted hvis kvinner blir for mandige?» Schaus lakoniske svar: «Det å få stemmerett er ikke helt det samme som å bli mandig.» Ja, det er morsomt. Men hva gjør unge jentelyttere med utallige slike smådrypp? Og hva er dessuten så galt med en «mandig kvinne» dersom hen får uttrykt sin dionysiske livskraft?

Bøhns forsvar er at han leser kvinnesitatene ironisk-metaforisk og ikke som politiske utsagn om hvordan verden bør være. Likevel anerkjenner han stadig sitatene som litt sanne, for ham: I et vennskap mellom to menn kan vennene nyte en behagelig stillhet sammen, men det samme gjelder ikke mellom kvinner, for eksempel. Riktignok er Nietzsches kvinnesyn vammelt, men Bøhn gjør det verre enn nødvendig. Det som forbigås, er hvilken inspirasjon Nietzsche har vært for feministisk og skeiv teori. Her, en skisse:

  1. I «Tragediens fødsel» skriver Nietzsche om Apollo og Dionysos: Apollo står for den klare fornuft og den klassiske, renlinjede kultur. Dionysos står for kropp, rus og kaos. Nietzsche hevder at historiens tragedie inntraff da de apollinske verdier vant over de dionysiske, og at vi må finne tilbake til den tapte Dionysos, både i oss selv og kulturen. Dette er av feministisk betydning: Historisk har mannen representert det apollinske i språket mens det kvinnelige var mer dionysisk, kroppslig. Nietzsche starter en omveltning der språkkonstruksjoner av det «feminine» tillegges mer verdi.

  2. I «Moralsens Genealogi» skriver Nietzsche om en aktiv versus reaktiv måte å definere seg selv på: Slavemoralen definerer seg selv via å utdype hva den ikke er. I kjølvannet av Nietzsche dukker Simone de Beauvoir opp med følgende innsikt: Den historiske mannen har hatt hang til å definere seg selv gjennom å konstruere kvinnen som defekt ikke-mann. Med Nietzsche-briller framstår denne tankemåten som slavisk.

  3. Judith Butler, hjernen bak skeiv teori, er inspirert av den nietzscheanske ideen om at vi kan skape oss selv som kunstverk. Vi skaper vår kjønnsidentitet gjennom konkrete handlinger: man er ikke sitt kjønn, men gjør det. Hvis virkeligheten er skapt, kan vi også omskape den.

  4. En annen feminisme, inspirert av Deleuze og Guattari, lener seg på Nietzsches oppvurdering av kroppen og det «dyriske». For Deleuze/Guattari er det et filosofisk ideal å la sitt «selv» (= en slags fiksjon som umodne mennesker trenger å holde hardt fast i) flyte gjennom ulike «blivener». Slike modningsprosesser skjer – også for menn – gjennom en «bliven-kvinne» et «bliven-dyr».

Jeg etterlyser herved flere Nietzsche-elskere som kan formidle hans feministiske og skeive relevans til dagens ungdom!