Hopp til hovedinnhold

Ingen frihet uten ytringsfrihet

Det er nødvendig å diskutere, grundig, saklig og med innestemme, hvordan vi skal skape et ytringsklima der det er plass til alle som ønsker å ytre seg.
Skrevet av Seniorrådgiver og redaktør for antologien Ingen frihet uten ytringsfrihetArnfinn Pettersen Nyheter Ytringsfrihet

 

Vi lever i en tid der de politiske ytterkantene setter mye av agendaen for samtalen om ytringsfrihet.

Skrikhalsene langt ute til høyre bruker ytringsfriheten som skjold for å unnskylde problematiske (men sjelden ulovlige) ytringer – ved å fremme en tanke om at det er greit å være ufyselig, fordi det ikke er ulovlig.

Det er en hendig sammenblanding av juss og moral, et retorisk trylletriks som gjør at man unnslipper legitim kritikk for ufyselig opptreden.

Sterke krefter, primært til venstre, ønsker på sin side å innskrenke ytringsfriheten, ikke minst for å beskytte minoritetsaktører mot ytringer som skaper ubehag og frykt.

Arnfinn_toppbilde.jpgSeniorrådgiver Arnfinn Pettersen er redaktør av antologien Ingen frihet uten ytringsfrihet.

I en slik situasjon er det nødvendig å forsvare ytringsfriheten. Den er en avgjørende del av fundamentet for et åpent og inkluderende demokratisk samfunn – ikke minst for minoriteter som ønsker å fremme ytringer som strider mot majoritetens holdninger, verdier og meninger.

Samtidig er det nødvendig å diskutere, grundig, saklig og med innestemme, hvordan vi skal skape et ytringsklima der det er plass til alle som ønsker å ytre seg.

For å ta samtalen om ytringsfrihet tilbake til sentrum, gir Human-Etisk Forbund og Humanist forlag, i samarbeid med tenketankene Civita og Agenda, og organisasjonen LIM (Likeverd Integrering Mangfold), ut antologien «Ingen frihet uten ytringsfrihet».

Ytringsfrihet kan forstås på så mange måter

Den juridiske siden er grei nok:

Ytringsfrihet er din rett til å ytre deg uten at staten kaster deg i fengsel eller på andre måter straffeforfølger deg.

Og det er din rett til å ytre deg uten at meningsmotstandere forsøker å drepe deg, utsetter deg for vold eller truer med å gjøre det.

Det siste innebærer at ytringsfriheten også omfatter statens plikt til å beskytte den som ytrer seg mot vold eller trusler om vold fra meningsmotstandere.

Men frihet er ikke kun et juridisk begrep. Frihet er også noe folk opplever å ha mer eller mindre av i eget liv. Risikerer man jobben fordi man sier sin mening, føler man seg opplagt mindre fri til å ytre seg enn man ellers ville gjort.

Konsekvensen av dette er at man utmerket godt kan oppleve at ens ytringsfrihet er innskrenket, uten at ens ytringsfrihet er innskrenket i juridisk forstand. Filosofen Lars Fr. H. Svendsen formulerer det slik i sin artikkel:

«Hvis man har lovlig adgang til å fremme en ytring, men de sosiale sanksjonene mot en ytring blir så omfattende at de færreste våger å ytre noe som bryter med en gitt ortodoksi, er det klart at også det reelt sett må sies å være en begrensning av ytringsfriheten.»

Svendsens løsning er å «... bruke ‘ytringsfrihet’ om de rettslige grensene for ytringer og ‘ytringsrom’ om grensen for hva man kan ytre uten å bli utsatt for forholdsvis kraftige ikke-rettslige sanksjoner.»

Diskusjonen om ytringsfrihetens kår er i realiteten ofte en diskusjon om hvordan ytringsrommet skal arte seg. Det er ikke en diskusjon om juridiske grenser, men om moral, dannelse og sosiale sanksjoner.

At noe er lov, betyr ikke at det nødvendigvis er greit

At vi ikke skal reagere på det med politi og rettsvesen, betyr ikke at vi ikke kan reagere i det hele tatt.

Men noe av problemet med sosiale sanksjoner, er det samme som problemet med juridiske: Hvordan etablere rimelige og hensiktsmessige sanksjoner, som rammer de ytringer man ønsker å ramme, uten at de samtidig rammer en hel rekke andre, høyst legitime ytringer?

Ytringsfrihet og religionskritikk er uløselig knyttet sammen. Fra vårt internasjonale nettverk får vi i Human-Etisk Forbund nærmest daglige rapporter om forfølgelse, fengslinger og drap på religionskritikere.

Selv om Norge avskaffet sin blasfemilov i 2015, er det fortsatt mange land som holder seg med slike lover – og som gjerne legitimerer dem ved å henvise til tilsvarende lover i Vesten. Åtte land har dødsstraff for blasfemi.

Og ting går ikke i riktig retning, med Pakistan som det kanskje verste eksempelet. Blasfemianklager rettes stadig oftere mot hva vi i Norge oppfatter som aldeles rimelig religionskritikk.

Stadig flere blir dømt til døden – og sitter fengslet i frykt for at landet faktisk skal begynne å fullbyrde disse dødsdommene. Men fengselet er kanskje det tryggeste stedet å være. Gang etter gang tar mobben på seg bøddelrollen.

Her hjemme er forholdene ganske annerledes. Med opphevelsen av blasfemiloven, er det ikke lenger noen tvil om at religionskritikk, også ramsalt og spissformulert sådan, er innenfor ytringsfrihetens rammer. Men hva med ytringsrommet for religionskritikk?

Begrensninger for noen, er begrensninger for alle

Et argument for en vid ytringsfrihet, og også for et romslig ytringsrom, er nettopp at begrensningene vi legger på noen, er begrensninger for alle.

Forsøker vi å hindre etnisk norske islamhatere fra å komme med ufyselige karakteristikker av islam og av muslimske menigheters praksiser, er det vanskelig å unngå at de samme sanksjonene vil ramme sekulære muslimer og ex-muslimer som kritiserer de samme forestillingene og praksisene.

Et ønske om å beskytte en minoritet, ender med å ramme en minoritet i minoriteten.

Ytringsfrihet er ikke bare vår frihet til å si vår mening. Det er også vår frihet til å bli motsagt, til å teste meningene våre i en åpen debatt, til å finne ut om grunnmuren vi har bygd livene våre på er solid nok til at den tåler storm og ruskevær.

For å sitere Hadia Tajik i et intervju med Frank Rossavik i Bergens Tidende i 2015:

«Ytringsfrihet er å kunne rive hverandres meninger, ideer, religioner og ideologier i fillebiter. Vi må respektere hverandre som mennesker, men vi trenger ikke respektere hverandres standpunkt, verdi- eller livssyn. Det er slik vi modnes som enkeltmennesker og som samfunn: Ved å argumentere og motargumentere, altså ytre, tenke og ytre på ny.»