Hopp til hovedinnhold

Seremoni i alle livets faser på Oppdal

Nyheter Frivillige
Vi er ganske stolte av at vi her på Oppdal kan tilby seremonier til alle livets faser, sier Ivar Bøe, som både er lokallagsleder og gravferdstaler. De har utvilsomt grunn til å være stolte av det. Ansvarlig for det hele er ildsjeler gjennom 30 år, Ivar Bøe og Magni Øveraas.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Human-Etisk Forbunds medlemsblad for medlemmer i Trøndelag.

Med 108 medlemmer er Oppdal og Rennebu lokallag ett av Trøndelags minste lokallag. Det gjør at mye av ansvaret har falt på bare to personer.

 – Det er om å gjøre at vi ikke får omganMagni og Ivar.jpggssyke samtidig, humrer Ivar.

– Men vi har faktisk aldri vært syke, legger han til.

Stabil type

Borgerlig konfirmasjon startet opp på Oppdal i 1985, etter at lokalaget ble stiftet høsten før. Ivar Bøe var med fra starten av, da han flyttet hjem etter studietiden i Trondheim. Han startet som kursleder samme år, og i 1987 gikk han inn i styret som sekretær. Siden har han vært der. Stabilitet kan nærmest sies å være et personlighetstrekk ved Ivar. Han har vært gift siden 1984 med henne han ble kjæreste med da de var 14 år. Han er født og oppvokst på Oppdal – og selvfølgelig flytta han tilbake etter fire år med studier i Trondheim. Der begynte han å jobbe i barnevernstjenesten, som han har vært leder for siden 1996. Siden 2000 har han vært sertifisert som gravferdstaler.

– Hvorfor ble du gravferdstaler?

– Jeg finner det veldig meningsfylt! Samtidig er jeg godt trenet gjennom jobben min til å møte folk i krise og sorg. Jeg er god på å sette meg inn i den sorgen som ikke er min.

– Og så liker jeg å holde taler, da! Gravferdstalere skiller ofte mellom de gode og vonde gravferdene. De gode er for dem som har dødd en naturlig død etter et godt og langt liv. Ivars første oppdrag som gravferdstaler var det stikk motsatte. En kommende konfirmant tok sitt eget liv, og mye på grunn av jobben fikk han nærmest ved en tilfeldighet sitt første oppdrag som gravferdstaler.

– Jeg beholder roen selv om «det skjer litt». Det er en viktig egenskap når slikt skjer.

Spontan dame

Magni Øveraas er av den mer spontane typen. I 2008 ble hun vigsler, etter at det i et styremøte ble diskutert en sak om at det manglet vigslere i fylket.

– Jeg har en tendens til å hive meg på!

Akkurat det var tilfelle da hun i 1981 meldte seg på Den store styrkeprøven, sykkelrittet fra Trondheim til Oslo. Magni kunne ikke forstå at broren hennes måtte bruke all ledig tid på å trene til rittet. Da broren mente at hun kunne jo bare prøve selv, ble utfordringen tatt på flekken. Treningsgrunnlaget ble tre «langturer» på til sammen knapt 6 mil, før 54 mil til Oslo ventet. Broren brukte drøyt 23 timer på rittet – en respektabel tid. Magni doblet den tida. Da hadde de på tampen av rittet plukket med seg en rytter som hadde sovnet ved styret og fortsatt med det i grøftekanten.

– Da vi kom til mål var alt ryddet vekk. 45 og en halv time på sykkel. Ikke rart det var ubehagelig enkelte steder.

Det skremte henne ikke fra å delta på nytt, både i 1987 og 1989.Magni.PNG

Snart pensjonist

Magni ble valgt som styremedlem allerede på lokallagets andre årsmøte i 1985. Men medlem ble hun ikke før i 2003!

– Jeg delte Human-Etisk Forbund sitt livssyn og standpunkt og ville gjerne engasjere meg for det. Men jeg syntes jeg klarte meg fint uten å være medlem verken her eller der. I mars nådde Magni pensjonsalder.

– Jeg sa til rådmannen at 30. juni kl. 15 forlater jeg arbeidsplassen for siste gang!

Men helt slik blir det nok ikke. Stillingen som personalsjef i Oppdal kommune overtok hun da forrige personalsjef ble rådmann. Når Magni nå gir seg skal rådmannen tilbake i sin forrige jobb, og Magni har derfor sagt seg villig til å vente til ny rådmann er på plass.

– Jeg ser fram til å styre tida mi sjøl. Og til høsten stiller hun også til valg til kommunestyret for første gang.

Da Per Borten fikk snøtrøbbel

– Har aldri noe gått galt med en seremoni?

– Det var en konfirmant som besvimte på scenen en gang, svarer Ivar.

– Men den gangen skulle alle stå mens kursbevisene ble utdelt. Det slutta vi med etter det, skyter Magni inn. 

I 1990 var Per Borten hovedtaler. Et forferdelig uvær med sterkt snøfall rammet festdagen, og Borten hadde trøbbel med å komme seg fram i bil fra Ler til Oppdal. Til og med den tradisjonsrike flaggheisingen langs veien til seremonilokalet sto i fare:

– Snørene var frosset fast til flaggstengene, forteller Ivar, men Per Borten kom fram og flaggene ble heist før seremonien. Ivar er mangeårig ansvarlig for flaggheisingen. Én gang ble det stilt spørsmål i et kommunestyremøte om hvorfor det bare ble flagget ved Humanistisk konfirmasjon og ikke ved den kirkelige. Magni, som lyttet til direkteoverføringen av kommunestyremøtet, holdt nesten på å ta turen bort for å fortelle dem at flaggheisingen var det Ivar Bøe som sto for! Men hun måtte spørre Ivar om han ikke skulle be kirken hjelpe til med flaggheisingen de årene konfirmasjonene faller på samme dag.

 – Nei, den gleden unner jeg dem ikke, ler Ivar.