Hopp til hovedinnhold

– Det går på helsa løs å aldri møte noen

For Anna Skogen (23) ble ikke studenttilværelsen i Volda slik hun hadde forestilt seg. Koronapandemien førte med seg en langvarig følelse av ensomhet. Løsningen for Anna ble å reise tilbake til Hamar. Hun tror et samtaletilbud med lav terskel for å ta kontakt, kan hjelpe studenter i samme situasjon.
Nyheter

En versjon av denne artikkelen ble først publisert i Møre-Nytt, 01.01.21.

I november skrev Anna Skogen i Hamar Arbeiderblad om sin ensomme studenttilværelse ved Høgskulen i Volda. Da trodde hun at hun var en av få i klassen som hadde kjent på ensomhet denne høsten, men det viste seg at flere i klassen kjente seg igjen i hennes beskrivelser.

– Jeg hadde nok tenkt at mange av dem hadde det bedre enn jeg trodde. Man blir rundtlurt av inntrykket som facebook og instagram kan gi. Jeg har jo selv lagt ut bilder av at jeg er på toppturer, når jeg egentlig har sittet mest hjemme og sett på tv-serier, sier Anna.

Få muligheter til å skaffe venner

Anna hadde gledet seg til studiestart i august, særlig fordi Høgskulen i Volda skulle gjennomføre fadderuken til tross for koronapandemien.
– Jeg så på fadderuken som et åpent vindu til å få seg nye venner på et helt nytt sted. Hvis jeg skulle klare det så måtte jeg gi alt den uken.

Da fadderuken var over, stengte Norge ned i større grad, og det ble slutt på de fleste sosiale arrangementer rundt Høgskulen i Volda.

– Jeg rakk ikke å komme inn i en klikk i løpet av de første ukene, og da befant jeg meg plutselig utenfor et sosialt miljø resten av semesteret. I et vanlig år hadde jeg hatt mulighet til å bli kjent med folk etter hvert, men nå ble jeg møtt med meldinger om at vennegjenger allerede hadde nådd maksgrensen for hvor mange de kunne være av smittevernshensyn, forteller Anna.

Jeg rakk ikke å komme inn i en klikk i løpet av de første ukene, og da befant jeg meg plutselig utenfor et sosialt miljø resten av semesteret.

Sosiale behov eller smittevern?

Anna beskriver en splittet følelse, hvor hun kjente på behovet for å være sammen med andre mennesker, samtidig som hun fikk beskjed om å holde seg inne og ha så lite sosial kontakt som mulig.

– Det går jo på helsa løs å aldri møte noen, samtidig får man dårlig samvittighet over at man har det behovet når verden står midt opp i en pandemi. Det er en vanskelig avveining.

I november hadde Anna fått nok av å kjenne på ensomhetsfølelsen, og hun flyttet hjem til Hamar. Nå i julen jobber hun på en skjermet avdeling for mennesker med demens. Hun sier at det er godt med den menneskelige kontakten hun får på jobb.

 – I høst følte jeg meg så liten opp i alt. Det å være student ble redusert til å lese til eksamen. Det beste ved studietiden har forsvunnet, og da skjønner jeg godt at mange gjør som meg og reiser hjem.

Det går jo på helsa løs å aldri møte noen, samtidig får man dårlig samvittighet over at man har det behovet når verden står midt opp i en pandemi.


Studenter som utsatt gruppeLone liten.jpgLone Ellingvåg Knutsen er studenthumanist ved Høgskulen i Volda.

Kanskje har denne høsten vært en av de tøffeste for studenter som flytter til nye steder i Norge uten å kjenne noen. Lone Ellingvåg Knutsen er studenthumanist ved Høgskulen i Volda, og hun kan bekrefte at ensomhetsproblematikk har dukket opp i alle høstens samtaler.

– Som ny student tar du en sjanse og begynner på noe nytt i livet. Det er naturlig at det fører med seg usikkerhet og ensomhet, men de følelsene har nok vart litt for lenge for mange studenter nå. Det gjør dem til en sårbar gruppe.

Studentene som snakker med Lone har både konkrete utfordringer og bare behov for å lufte tankene.

– Som studenthumanist er jeg interessert i å finne ut hva ensomhetsfølelsen består i, og det kan være ulikt fra person til person. Rollen min er å være veldig åpen. Studenthumanisten møter og lytter til den som trenger det, forklarer Lone.

Å snakke med noen trenger ikke å være en stor sak

Anna beskriver seg selv som en åpen person, som har behov for å fortelle ting til andre. Likevel oppsøkte hun ikke studenthumanisten eller andre samtaletjenester i høst.

Studenthumanisten_faktaboks2.jpg

– Jeg tror det generelt er en høy terksel for å ta kontakt med en hjelpetjeneste. Mange forbinder det med å være syk. Hvis man avtaler en time, så virkeliggjør man på en måte det man er redd for at skal skje.

Anna sier at hun i det siste har tenkt mer at man ikke trenger å gjøre en så stor sak ut av at man skal snakke med noen. Et lavterskeltilbud hvor man ikke trenger å stå flere uker eller måneder på venteliste, tror hun er et av tiltakene studentene trenger nå.

Lone forteller at hun har hatt mange flere samtaler denne høsten.
– Selv om vi mennesker er ensomme av natur, har vi har et behov for å høre til. Som studenthumanist ønsker jeg å bidra til å senke terskelen for å være til hjelp og vise omsorg.

Anna har sin oppfattelse av arbeidet til studenthumanisten.

– Jeg tenker at tjenesten handler om medmenneskelighet, og det er noe vi trenger mer av nå, avslutter hun.