Hopp til hovedinnhold

Leserinnlegg: Vi må tenke nytt om gravferd

Overlat kirkegårdene til dem som det betyr noe for. Selv kunne jeg gjerne blitt skylt i do, eller drysset over rosebedet mitt.
Skrevet av Siri Hortman - Nestleder i Hordaland regionlag Nyheter HEF i media

Siri Hortman.jpgSiri Hortman - Nestleder i Hordaland regionlag

Dette leserinnlegget ble opprinnelig publisert i Bergensavisen 03.august 2020.

Frem til 1898 var det kun lovlig med kistegravferd i Norge, kremasjon var av mange sett på som uhørt og ukristelig. Men med drahjelp fra den bergenske foreningen «Bergen ligbrændingsforening», der personer som fetterne Schak Bulls og Edvard Grieg, som kjempet for retten til lovlig kremasjon, ble det til slutt en endring. Argumentene for kremasjon var både hygiene og plassmangel i de store byene.

Siden den gang har lite skjedd på gravferdsfeltet og det finnes i dag kun to tillate alternativer i Norge. Kistebegravelse og kremasjon. Hvis noen skal spre asken din etter at du er død, er det strenge krav til hva som kan gjøres med asken, og hvor Fylkesmannen godkjenner at du kan spres. I realiteten har vi få andre muligheter enn urnenedsettelse og askespredning.

Det finnes mange måter og ønsker for å hedre et levd liv på. Selv kunne jeg gjerne blitt skylt ned i do, eller drysset over rosebedet mitt. En kamerat ønsker å bli en del av hagen, mens en annen ønsker å gjøre nytte for seg en siste gang, – på en glatt vei opp mot huset en vinterdag. Ingenting av dette er i dag lov.

Når jeg rusler langs gravstøttene ved huset mitt ser jeg en stor andel med ustelte graver. For meg er det mye som tyder på at det er mange etterlatte som ikke har tid, mulighet til eller behov for å minnes sine kjære ved en gravstøtte på en gravlund.

For min egen del har jeg søkt om askespredning når jeg dør. Jeg ønsker ikke å være en belastning for mine etterlatte når jeg ikke lenger er her. En kilde til dårlig samvittighet fordi man ikke strekker til, når man har nok av andre plikter og oppgaver i hverdagen. Stell av en grav skal ikke komme på toppen. Jeg har snakket med mine barn om mine ønsker, og de har fått komme med innspill om de har et behov for en grav å gå til. Begge var enige om at en gravstøtte ikke nødvendigvis er det som gjør sorgen lettere. Et bilde, tent lys, eller en bukett med favorittblomstene mine gir vel så gode minner.

Ved å tenke nytt og kreativt for første gang på over hundre år kan vi gjøre noe med utfordringene rundt plassmangel på kirkegårder, og det stadige behovet for større areal som er en utfordring i hele verden.

Ved å se på gravferdslovgivningen og loven om askespredning med nye øyne anerkjenner vi at tidene har forandret seg de siste hundre årene. Folk er mer mobile og flytter mer på seg. Voksne barn bor ikke lenger i samme by/land som sine foreldre, noe som fører til at arbeidet med å stelle gravene blir ofte satt ut til eksterne aktører for penger.

Mange har dårlig samvittighet for at de ikke får stelt gravene til sine kjære, og ikke minst er det mange eldre jeg har snakket med som er bekymret for å ha en ustelt grav som ingen besøker. De har selv opplevd vanskene med å ha ansvar for å stelle flere graver, og merket at jo eldre de blir er dette ansvaret mer en påkjenning enn en fin opplevelse.

Så gjelder dette selvsagt ikke alle. Mange syntes det er godt å ha en grav å gå til for å minnes og føle seg fysisk nær den de var glad i. Særlig når unge mennesker dør. Mitt innlegg må ikke leses som et forsøk på å sanere alle gravplasser i Norge, eller argumentere for at man ikke skal ha gravplasser, men et innlegg for å tørre å tenke nytt på dette området. Det er det behov for.