Hopp til hovedinnhold

Oppsiktsvekkende maktavståelse fra Stortinget

Et enstemmig storting legger opp til at Den norske kirke skal få førstevalget og grovt sett få forsyne seg med det de vil ha av Opplysningsvesenets fond.
Skrevet av Even Gran - seniorrådgiver i Human-Etisk Forbund Nyheter Opplysningsvesenets fond

Even-Gran-2019.jpgStortinget vedtok den 14. april enstemmig at Opplysningsvesenets fond (OVF), som anslås å ha en salgsverdi på ti-tolv milliarder kroner, skal deles mellom Den norske kirke og staten. Stortinget bestemte også hvilke rammer som skal gjelde for booppgjøret.

Det er mye å si om vedtaket. Statens forhandlingsposisjon blir underminert, folkevalgte politikerne opptrer som partsrepresentanter for kirken og grunnlovsparagrafen om fondet brukes selektivt.

Jeg skal komme tilbake til alt dette, men først må jeg si litt om hvem som egentlig eier Opplysningsvesenets fond.

Les mer om bakgrunnen for fondet i innledningen her. 

Man må eie noe for å kunne gi det bort

Eierskapet til fondet er «omstridt». Jeg skriver omstridt i anførselstegn fordi eierskapet i realiteten ikke er omstridt. Lovavdelingen i Justisdepartementet har flere ganger, på godt begrunnet vis, slått fast at det er staten som eier fondet og avvist ideen om at «kirken egentlig eier fondet», siste gang i 2017. Jeg kommer tilbake til begrunnelsen lenger nede. Høyesterett sier det samme. Dommen er gammel, fra 1910, men dommer i Høyesterett har så vidt jeg vet ingen ikke noen utløpsdato så lenge lovgrunnlaget er det samme.

Motstemmene, de som mener Den norske kirke «egentlig» eller «moralsk» eier fondet, har for det meste kommet fra Den norske kirke selv. Det er ingen likevekt i denne debatten. Her står begrunnede juridiske utredninger på den ene siden mot enkeltstående stemmer på den andre. Å hevde at det er noen form for likevekt i denne «debatten», som departementet dessverre gjør, er falsk balanse.

«Som nevnt er Lovavdelingen kommet til at staten har eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond. Lovavdelingens oppfatning er imøtegått av Den norske kirke, som mener fondet tilhører kirken», står det for eksempel i stortingsmeldingen på side 56. Nettopp ja. Så da er det liksom uavgjort da, eller?

Man trenger ikke lange juridiske utredninger for å forstå dette. Det statlige eierskapet ligger i sakens natur. Med hvilken rett kan Stortinget avgjøre saken, hvis ikke staten i utgangspunktet eier fondet? Stortinget har selvsagt full rett til å gi bort hele fondet til kirken, som departementet er påpasselig med å understreke gjentatte ganger, men det forutsetter jo at staten i utgangspunktet eier fondet. Man kan jo ikke gi bort noe man ikke eier.

Det finnes videre en egen paragraf i Grunnloven og en egen særlov om OVF. Disse paragrafene er gitt av Stortinget, og kan fritt endres av Stortinget. Ingen andre enn staten har hatt noen formell makt over OVF noen gang i historien. Kort sagt: Hvis det ser ut som en and, går som en and og kvakker som en and, så er det en and. Man kan ikke med noen rimelighet konkludere annerledes enn at staten pr. i dag eier Opplysningsvesenets fond.

Man får vel likevel gratulere Den norske kirke med et vellykket lobbyarbeid og innsalg av det «egentlig er de som eier fondet». Det er ikke sikkert det hadde blitt like enkelt for stortingspolitikerne å gi disse milliardverdiene betingelsesløst til kirken hvis fagekspertisens konklusjoner om statlig eierskap hadde blitt lagt til grunn.

Nedgraderer statens styringsrett

OK, med det ryddet av bordet kan vi ta en titt på stortingsvedtaket tirsdag den 14. april.

Stortinget bestemte som ventet at verdiene i OVF skal deles mellom staten og Den norske kirke, slik departementet foreslo i fjor sommer. Det betyr at det kommer et detaljert booppgjør senere. Hvilke retningslinjer er bestemt for dette booppgjøret? Først kan vi ta en titt på hvilke kriterier departementet skisserer i innstillingen til Stortinget:

Departementet mener Den norske kirke bør få følgende eiendommer:

  • Eiendommer som gjennom sin bruk, beliggenhet eller historie representerer en særskilt verdi for kirken.
  • De av fondets presteboliger som er egnet til sitt formål.
  • Andre eiendommer med en kulturhistorisk verdi for kirken, for eksempel forpaktningsbruk og enkelte bygninger eller gårdstun på jordleiebrukene.
  • OVFs festetomter og andre arealer som «gjennom dagens bruk eller på annen måte representerer en særskilt kirkelig verdi».

Staten bør få følgende:

  • Dyrket mark som OVF leier ut (jordleiebruk)
  • OVFs festetomter og andre arealer, unntatt de eiendommene som «gjennom dagens bruk eller på annen måte representerer en særskilt kirkelig verdi».

Her er det opplagt et potensial for mye uenighet, men heldigvis kan jo staten skjære gjennom… eller, nei, vent… det kan de jo ikke!

For i punkt 1. i Stortingets vedtak heter det som følger: «Staten og kirken skal være likeverdige parter i prosessen som skal avklare hvilke bygninger kirken skal overta, og det legges til grunn at staten kommer til enighet med Den norske kirke om dette».

Likeverdige parter, der altså. Ettersom staten i alle år har hatt styringsrett over fondet, er det vanskelig å forstå dette annerledes enn at Stortinget nedgraderer statens representanter fra å sitte med styringsretten, til å være en likeverdig forhandlingspartner uten rett til å skjære gjennom.

Når Stortinget legger til grunn at «staten kommer til enighet med Den norske kirke» om booppgjøret, svekker de statens forhandlingsposisjon ytterligere, ettersom Stortinget naturlig nok bare kan pålegge statens representanter et spesielt ansvar for å «komme til enighet».  Hvis jeg skulle ha representert kirken i disse forhandlingene, ville jeg ha satt opp en liste over hva jeg ønsket meg og vært kompromissløs, i trygg forvissning om at motparten har fått beskjed om å «komme til enighet».

Her legger kort sagt Stortinget til rette for at kirken skal få forsyne seg først, og så får staten ta til takke med resten. Dette gjøres enda tydeligere i punkt 2 av stortingsvedtaket: «Kirkens verdier skilles ut først, deretter bør staten gjøre egne vurderinger av forvaltning av de verdier som ligger igjen i fondet».

En mer rimelig fordeling av verdiene ville ha vært at staten lot kirken overta det de reelt sett trenger i driften som trossamfunn, og at resten ble overført til staten. For det er et trossamfunn Den norske kirke er. Det kan være nødvendig å minne om noen ganger. Og det er ikke umiddelbart opplagt hvorfor kirken trenger store jordeiendommer og staselige prestegårder landet rundt for å «vitne i ord og gjerning om frelse, frihet og håp i Jesus Kristus», som det heter i første punkt i kirkens visjonsdokument.

Måtte Gud forby

Man burde forvente at Stortinget står på fellesskapets side når det gjelder forvaltningen av offentlig eide verdier. Men når Den norske kirke kommer på banen ser det dessverre ut til at vanlige regler mot inhabilitet i politikk og forvaltning ikke er så viktig lenger. Da slutter politikerne å være politikere, og framstår som talspersoner for Norges største private trossamfunn.  

Noen er verre enn andre selvsagt. At Senterpartiets representant Åslaug Sem-Jacobsen glemmer at hun er valgt inn på Stortinget på vegne av folket, og heller bruker Stortingets talerstol til å holde partsinnlegg for Den norske kirke, er ikke spesielt overraskende.

Men at ingen av de andre partiene, heller ikke på venstresida, reagerer på den oppsiktsvekkende maktavståelsen dette innebærer, er urovekkende. De andre partiene kunne ha stemt imot dette. De kunne i det minste stemt imot punktet om at staten og kirken skal være «likeverdige parter», og dermed sikret staten en mulighet til å skjære gjennom hvis kirken ble for storforlangende. Men nei. Her ble det et tverrpolitisk, enstemmig flertall.

Det må nevnes at venstresida hadde litt mer omsorg for statens interesser enn de andre. Rødt, Ap og MDG stemte nemlig for SVs forslag om at staten bør ha en hjemfallsrett når det gjelder OVF-eiendommer som overføres til Den norske kirke og som kirken senere bestemmer seg for å selge.

Freddy André Øvstegård fra SV poengterte i sitt innlegg at SV var veldig fornøyd med prosessen, og understreket at han på ingen måte ønsket å mistenkeliggjøre kirken. Han var imidlertid bekymret over den privatiseringen det ville innebære hvis kirken bestemte seg for å selge de mest lukrative OVF-eiendommene videre – eiendommer Øvstegård mente «kan være skikkelige indrefileter i et lokalsamfunn», noe han selvsagt har helt rett i. Derfor ønsket SV en hjemfallsrett.

Det sier litt om den unisone innenfra-omsorgen for Den norske kirke som har dominert denne saken, når selv ikke en sosialist kan legge fram et opplagt fornuftig forslag for å sikre statens interesser, uten samtidig å føle seg kallet til å lovprise den brede enigheten man har kommet fram til, og uten å forsikre om at man «ikke ønsker å mistenkeliggjøre kirken».

Nei, måtte Gud forby å «mistenkeliggjøre» en forhandlingsmotpart som opplagt har andre interesser enn man selv har som forvalter av fellesskapets verdier. Det skulle tatt seg ut!

Staten unngår stor ekstraregning

Det har vært mye oppmerksomhet rundt Stortingets vedtak om at avkastningen fra verdiene staten blir sittende igjen med, skal brukes til vedlikehold av «kulturhistorisk viktige kirkebygg». Dermed kan man si at kirken også i realiteten får statens andel av OVF, og blir sittende med pose og sekk.

Det er imidlertid mindre grunn til å protestere mot dette, ettersom det offentlige uansett har et ansvar for å ta vare på verneverdige kirkebygg. Det er legitimt å bruke offentlige midler på dette og vedlikeholdsetterslepet er stort.

Her er det imidlertid viktig å få med seg at det ikke bare er Den norske kirkes bygninger som representerer verneverdige kulturhistoriske verdier i Norge. Det gjør også katolske kirker, synagoger, samt frikirkelige bedehus og kirkebygg. Det hadde vært fint hvis også dette ble inkludert i den nye OVF-finansierte vedlikeholdsordningen, men det ser dessverre ikke ut til å være planen pr. i dag.

Større grunn er det til å protestere mot at den gavepakken staten nå forærer Den norske kirke ikke skal kompenseres i form av økte tilskudd til de andre tros- og livssynsamfunnene. Praksis i dag er at de andre tros- og livssynssamfunnene får bevilgninger på grunnlag av de rundt 125 millionene Den norske kirke hvert år tildeles fra Opplysningsvesenets fond. Pengene regnes altså inn i beregningsgrunnlaget. Bakgrunnen er Gunnlovens §16 som sier at staten skal understøtte Den norske kirke og de andre tros- og livssynsamfunnene «på lik linje».

Det blir det nå en slutt på, og her tror jeg at vi finner noe av begrunnelsen for at staten så villig aksepterer kirkens påstand om at det «egentlig er de som eier fondet». For hvis dette bare handler om at kirken skal få overta noe «de egentlig har eid hele tiden», så er det jo ingen grunn til å støtte de andre «på lik linje». Kirken må jo få lov til å bruke avkastningen fra sitt eget fond!

Hvis staten heller hadde akseptert at dette er en reell verdioverføring fra staten til kirken, ville verdioverføringen ha utløst store summer i kompensasjon til de andre tros- og livssynsamfunnene på grunn av likebehandlingskravet i Grunnloven – større jo høyere verdivurderingen ble satt til selvsagt. For hver krone Den norske kirke får overført, må staten utbetale rundt 17 øre til de andre tros- og livssynsamfunnene med dagens medlemstall. Så det er bare å sette seg ned og regne. Husk at det er snakk om milliardbeløp her.

Hva med Opplysningsvesenet?

Et annet problematisk punkt med hele prosessen, er hvordan departementet selektivt bruker grunnlovsformuleringen om at midlene fra OVF bare skal brukes til «geistlighetens beste og til opplysningens fremme». Ja, for det er ikke bare «gestligheten» som skal tilgodeses. Også «opplysningen» skal få penger, ifølge Grunnloven. Og dette er ikke bare tomme ord. Universitetet i Oslo fikk penger fra OVF i 142 år på grunn av dette, fra 1821 til 1963.

De 57 årene siden 1963 har imidlertid kirken fått alt. I loven om OVF fra 1996 står det ganske enkelt i paragraf 2 at «Lova skal sikre at fondet kjem Den norske kyrkja til gode». 

Men historisk sett har altså ikke OVF vært et «rent kirkefond». Det har vært et offentlig fond der staten har fordelt midler til to formål, enten «geistligheten» (kirken) eller «opplysningen» (Universitetet i Oslo). 

Dette trekkes også fram av Lovavdelingen i 2017 som argument mot påstanden om at «kirken egentlig eier fondet». Lovavdelingen skriver først at det ikke er noe i måten formuesmassen ble forvaltet på frem mot 1814 som entydig trekker i retning av at kirken skulle ha noen «latente, eksklusive og juridisk beskyttede rettigheter». Så viser Lovavdelingen til at Grunnloven lister opp to formål som pengene skal gå til. En slik modell innebærer et prinsipielt skille mellom staten som eier på den ene siden, og de som mottar penger fra avkastningen på den andre. Og her har kirken som kjent bare vært én av to mottakere. «Dette svekker rettslig sett forbindelsen til det kirkelige», skriver Justisdepartementets lovavdeling i den juridiske utredningen fra 2017.

Nå ser imidlertid dette ut til å være glemt, og all vekt legges på det første formålet – det geistlige. Ja, det er liksom ikke måte på hvor viktig det er at fondet ifølge Grunnloven skal brukes til «geistlighetens beste». Formålet «opplysningens fremme» er det ikke så nøye med. Ja, det kan faktisk «avskjæres for alltid» hvis kirken blir eier av fondet, kan vi lese i departementets innstilling til Stortinget.

I tillegg til det lovmessig problematiske ved ikke å kompensere de andre tros- og livssynsamfunnene for denne gavepakken, kunne det ha vært interessant å få noen jurister til å undersøke om denne politisk motiverte finplukkingen av grunnlovsformuleringer holder vann.

Hvis dette er juridisk gangbart, kan man forøvrig notere seg at Stortinget også står fritt til å snu det hele 180 grader rundt, og gjøre OVF til et rent statlig utdanningsfond der hele overskuddet går til Kunnskapsdepartementet. For hvis man kan avskjære «opplysningens fremme» for evig og alltid på denne måten, så må jo også det samme kunne gjøres med «geistlighetens beste».

Det kunne kanskje vært noe? De fleste partier mener jo at utdanning er viktig – kanskje til og med viktigere enn kirke og religion? Og nå har vel kirken fått nok på en stund? Er det ikke på tide at også Opplysningsvesenet får sin andel?

Ja, for hva var egentlig navnet på det fondet igjen?

Les mer: