Hopp til hovedinnhold

Skolen er marinert i kristendom

Skrevet av Christian Lomsdalen (lektor og nestleder i Human-Etisk Forbund) Nyheter Skole HEF i media
Asle Ystebø sin fremstilling av sekularitet og religiøsitet som like tydelige merkelapper er feil.

En skole som ikke forholder seg til guder, men heller ikke avviser slike, er ikke en ateistisk skole. Skolen er stort sett livssynsnøytral. Den forholder seg i liten grad til om det finnes guder. Dette betyr likevel ikke at skolen er ateistisk.

I Asle Ystebø sin fremstilling 15.9 er grunnpremisset at å være sekulær er like tydelig merkelapp som det å være «religiøs». Det er feil. Sekulær, slik det brukes i samfunnsdebatten, handler om det som er av denne verden. Det sekulære i denne forstand forholder seg i lite til, men benekter heller ikke, overnaturlige forklaringer på verden. I motsetning til et ateistisk standpunkt. At han som troende også har en overnaturlig dimensjon i sin virkelighetsforståelse kan ikke skolen forholde seg til i sin formidling.

Samtidig har Ystebø noen poenger. De troendes liv må også være en del av virkeligheten skolebøkene beskriver. Der det er relevant. Elevene må også læres opp til å tenke kritisk, til både lærebøker og lærernes fremstilling av fagstoffet. Det betyr likevel ikke mer plass til overnaturlige forklaringer i fagstoffet. Om en elev i historie tror at verden er 6000 år gammel så kan ikke eleven få rett i dette.

Når jeg påstår at skolen er livssynsnøytral så er det en halvsannhet. Den er marinert i kristendom og den offentlige debatten tilsier at den er en del av et kristent «vi» som vi ikke finner i undersøkelser av befolkningen. Skolegudstjenester og favoriseringen i KRLE er eksempler på dette. Praksisen i andre fag viser at skolen er ment å være livssynsnøytral, heldigvis.

Det er ikke slik at skolen baserer seg på en virkelighetsforståelse som sier at de ateistiske livssynene er sanne. Sannheten er vel heller at skolen og en del ikke-religiøse livssyn baserer seg på de samme kildene til virkeligheten – hva vitenskapene kan fortelle oss.

Dette innlegget sto først på trykk i Bergens Tidende.