Hopp til hovedinnhold

Humanisme for flere enn bare medlemmer

Skrevet av Morten Moa - Fylkesleder Trøndelag Nyheter HEF i media Nyheter Trøndelag
Vårt mål er en sekulær stat med full livssynsfrihet og respekt for menneskerettighetene i et mangfoldig samfunn.

Dette innlegget ble først publisert i Adresseavisa, 20.11.19

Takk til Dordi Skuggevik for leserinnlegget om Human-Etisk Forbund (HEF) 18. november. Mye av det hun skriver er misforstått og feil og må derfor oppklares. Men det kan hende vi er enige om det viktigste.

For man kan lese Skuggeviks innlegg som et forsvar for en sekulær stat. Og der er vi helt enige: Vårt mål er en sekulær stat med full livssynsfrihet og respekt for menneskerettighetene i et mangfoldig samfunn. Det betyr en stat som ikke gir privilegier til en bestemt religion, men som er livssynsåpen og legger til rette for at innbyggerne kan utøve sine ulike livssyn. HEF har kjempet for dette i mer enn 60 år, og selv om vi har kommet langt i løpet av den tiden er vi ennå ikke i mål.

Samtidig er HEF også et livssynssamfunn som skal bidra til at mennesker kan praktisere det humanistiske livssynet. Det gjør vi blant annet ved å gi tilbud om humanistiske seremonier til alle som ønsker det, ikke bare våre medlemmer.

At dette er noe vi bare rapper fra kirken er skuffende historieløst av en lektor: Mennesket har til alle tider, og i alle kulturer, hatt et behov for å markere viktige overganger i livet og i naturen. Fire store livshendelser har pekt seg særlig ut blant de vi mennesker har markert med seremonier: fødsel og navngiving, overgangen til voksenlivet, giftermål og død.

Som så mye annet har vår lange kristne tradisjon gjort kirken til den ledende aktøren innen markering av disse livshendelsene. Men det hindrer ikke oss andre i å markere dem på våre måter. I en befolkning hvor ¼ oppgir å ha et humanistisk livssyn tror vi at våre seremonier fyller et viktig behov hos mange. Alle bør kunne velge seremonier som gjenspeiler deres egne verdier og eget livssyn. Våre seremonier er humanisme i praksis.

Det er dumt at Skuggevik bidrar til å spre usikkerhet om hva som skjer med oss når vi skal gravlegges, for dette er dessverre noe mange allerede er usikre på. Selv om gravplassene i all hovedsak ligger ved kirker og at det er vanlig å kalle dem kirkegårder, er de ikke reservert for kirkemedlemmer på noen måte. De er felles for alle, uansett tro og livssyn.

Men de offentlige gravplassene eies og forvaltes i dag fremdeles av Kirkelig fellesråd i de fleste av landets kommuner. Vi mener at dette må være en kommunal oppgave.

La oss avslutte med noe vi er helt enige med Skuggevik i: Tiden er overmoden for at det stilles offentlige seremonirom til rådighet som kan brukes av alle, uavhengig av hva man tror på.