Hopp til hovedinnhold

Årets humanistprisvinner: – Jeg vil ikke skjule hvem jeg er

Nyheter Humanistprisen
Josef Moradi (25) er ateist. Dette er grunnen til at han har flyktet fra Afghanistan, hvor han risikerer dødstraff for å ha forlatt islam. Norske myndigheter vil ikke gi Moradi oppholdstillatelse fordi de mener at han kan skjule livssynet sitt i hjemlandet. For årets humanistprisvinner er dette umulig.

Humanistprisen deles ut til en enkeltperson, gruppe eller organisasjon som har bidratt til å fremme humanistiske idealer og prinsipper. I år går prisen til Josef Moradi, som har gitt et ansikt til ikke-religiøses prekære situasjon i en verden der religion brukes for å innskrenke rettigheter.

Åtte år på flukt

I 2015 kom 21 år gamle Josef Moradi alene til Norge. Da hadde han allerede vært på flukt i fire år fra livet i den afghanske landsbyen han vokste opp i.

I dag er han fortsatt på flukt, og lever i skjul for norsk politi som vil sende han ut av landet. Både UDI, UNE og Oslo Tingrett har avvist søknaden hans om opphold i Norge. Ankesaken skal opp i lagmannsretten i april neste år.

Som frafallen fra islam frykter Moradi for sitt eget liv dersom han må returnere til hjemlandet. Han tror ikke at norske myndigheter forstår at det er umulig for han å leve som ateist i Afghanistan.

– Det er svært vanskelig for meg å tenke på at mine åtte år på flukt kan ha vært forgjeves. Dersom jeg blir sendt tilbake vil jeg leve i frykt for mitt eget liv hver dag. Hvem som helst som vet at jeg er vantro kan drepe meg.

 

Hvem som helst som vet at jeg er vantro kan drepe meg.


Et rart barn

Moradi vokste opp under enkle kår på landsbygda i Nord-Afghanistan.  sammen med besteforeldrene og moren. Faren møtte han ikke før han var 9 år gammel, og han forsvant fort ut av Moradis liv igjen. Barndommen beskriver han som vanskelig.

– Normene i det samfunnet jeg er vokst opp i undertrykker barns rettigheter. På den afghanske landsbygda er det vanlig at barn blir sendt til moskeen i stedet for på skolen. Selv gikk jeg på koranskole til jeg var nesten 13 år gammel, forteller prisvinneren.

Moradi har en søster som nå er 13 år. Da hun var 9 år måtte hun slutte på skolen. I følge afghansk skikk, var hun da i gifteklar alder. Det at søsteren ikke hadde de samme mulighetene som han, var noe av det første som fikk han til å sette spørsmålstegn ved normene i det samfunnet han er vokst opp i.

– Jeg var et veldig rart barn. Selv om jeg ba og gikk i moskeen hadde jeg hele tiden en følelse inni meg av at det var noe som ikke stemte. Det var en lang periode hvor jeg ikke visste om jeg trodde på Gud, fordi jeg ikke kunne dele tankene mine med noen.

Selv om jeg ba og gikk i moskeen hadde jeg hele tiden en følelse inni meg av at det var noe som ikke stemte.

Mistet alt

Som 17-åring forsto Moradi at han ikke lenger var religiøs. Selv om han var glad for å være fri fra islam, opplevde han et stort tomrom inni seg.

– Jeg visste ikke hvordan jeg skulle leve som ikke-religiøs. Jeg mistet alt. Familien min og alle vennene mine.

Moradi ble anklaget av Taliban for å bedrive propaganda mot dem, og ble tatt til fange av en terrorgruppe som holdt til i fjellene bak landsbyen han er vokst opp i.

– Først trodde jeg at de skulle drepe meg. De holdt meg fanget hele dagen, og kuttet av meg høyre pekefinger. Det er en svart dag i livet mitt.

Denne hendelsen skulle føre den unge mannen inn i livet på flukt. Moradi rømte til nabolandet Iran. I Iran begynte han å jobbe for en arkitekt, en kvinne som ikke gikk med hijab hjemme. Da hun spurte Moradi om hvorfor han ikke ba til Gud, følte han seg trygg nok til å åpne seg for henne.

– Det var første gang jeg fortalt en annen person at jeg ikke var religiøs. Fordi hun delte mange av de samme tankene som jeg hadde, var det en stor lettelse for meg å kunne snakke med henne. Slik lærte jeg litt etter litt hvordan jeg kunne leve livet som ikke-religiøs.

Nytt liv i Norge?

Moradi forteller at han alltid har ønsket å integerere seg i samfunnet.  Det første asylmottaket han kom til i Norge lå utenfor Moss, midt i skogen. Her var det liten mulighet for å delta i lokalsamfunnet eller bli kjent med nordmenn.

– Det første stedet jeg kom til lå langt borte fra alt. Heldigvis ble jeg etter hvert flyttet til et nytt asylmottak på Teisen, hvor det var mye frivillig aktivitet, og jeg så dette som en god mulighet til å få norske venner og lære meg norsk.

Moradi_sjakk.JPG

Sjakkspilling var en av aktivitetene Moradi deltok i etter at han fikk flere muligheter på Teisen transittmottak. Her spiller han mot sjakkekspert Torstein Bae.


Teisen ble ikke siste holdeplass for Moradi, og han ble flyttet fra transittmottak til transittmottak.

– UNE tror at afghanere ønsker å bo sammen med andre afghanere, men for meg gjorde dette tilværelsen bare verre. Jeg ble plassert sammen med mennesker som hadde sterke traumer fra tiden på flukt og som skrek hele natten. Dette gjorde at alle mine egne vonde minner kom tilbake.

– Til slutt bestemte jeg meg for at jeg aldri mer ville bo på asylmottak, og heldigvis ble jeg kjent med nordmenn som hjalp meg, sier prisvinneren.

En av de frivillige som skulle spille en viktig rolle i Moradis liv var Rita Johansen Haga. Under tiden på asylmottak fikk de to et spesielt bånd, og Moradi omtaler Haga i dag som sin norske mamma. Sammen har de reist mye rundt i Norge.

– Jeg har både vært uheldig og heldig på samme tid. Det er de fantastiske menneskene jeg har møtt i Norge som har holdt motet mitt oppe.

I dag bor Moradi hjemme hos en annen familie på Østlandet. Ingen kan få vite hvem han bor sammen med eller hvor han bor. På fritiden studerer han historie over nett via en amerikansk høyskole.

Josef og Rita.JPG

Josef Moradi på tur sammen med sin norske mamma Rita Johansen Haga.

Velger åpenhet

Årets humanistprisvinner forteller at han fikk sjokk da han fikk høre at han hadde vunnet.

– Jeg ble veldig glad. I mange dager kunne jeg ikke tro at det var sant. Det er en fantastisk følelse at andre ser deg når du selv føler at du kjemper en kamp alene. Det gir håp.

Det er en fantastisk følelse at andre ser deg når du selv føler at du kjemper en kamp alene. Det gir håp.

På spørsmålet om hvorfor det er viktig for prisvinneren å være åpen om at han er ateist, smiler han litt forsiktig før han svarer:

– Jeg tror at det er viktig for et hvert menneske å være åpen om hvem man er. Jeg tror at jeg bare skal leve én gang, og derfor vil jeg leve et ærlig liv. Jeg vil være meg selv og gjøre noe godt for andre, fordi jeg selv vil, og ikke fordi en gud har bestemt det.

Her kan du lese pressemeldingen med begrunnelse for prisutdelingen.