Hopp til hovedinnhold

Skal politikerne redde en folkekirke som folket selv vender ryggen?

Skrevet av Trond Enger (generalsekretær) og Kaja Melsom (seniorrådgiver) Nyheter Skille stat og kirke Det offentlige skal møte alle livssyn likt HEF i media
– Uttrykk for en farlig identitetspolitisk tenkning, skriver Trond Enger og Kaja Melsom.

Trond Enger og Kaja Melsom - portrett«Vi må ikke se oss så blinde på mangfold og likebehandling at vi risikerer å svekke den sterke posisjonen som Den norske kirke har som folkekirke», sa Hadia Tajik til Vårt Land for litt siden. Bakgrunnen var den nye regjeringsplattformens vektlegging av likebehandling på livssynsfeltet.

I et felles utspill tok de tre rødgrønne nestlederne til orde for å sikre Den norske kirkes særstilling. «Vi må finne fram til prinsipper og en finansieringsordning som ikke bare tar høyde for, men bevarer og bygger opp om dens posisjon», presiserte Tajik.

På tvers av liberal utvikling

De rødgrønne partiene er altså villige til å svekke det menneskerettslige prinsippet om likebehandling for å redde en folkekirke folket selv vender ryggen. Dåpstallene har de siste årene gått kraftig ned, og stadig flere kirker står tomme. Lite tyder på at utviklingen vil snu: Blant nordmenn under 40 år gir over halvparten uttrykk for å være ikke-troende.

Bruk av statsmakt for å sikre en kirkes privilegerte posisjon går utvilsomt på tvers av en liberal og demokratisk utvikling. Hvordan begrunner de rødgrønne et slikt veivalg?

Tajik svarer med et ordspill: «Du kan ikke telle deg til alt som teller». Videre hevder hun at tomme kirkebenker ikke sier noe om hvor viktig eller uviktig kirken er for folk. Selv kjente hun på dette etter terroren 22. juli, hvor hun og mange av hennes partifeller fant det naturlig å søke seg til kirken.

Dette lyder som et ekko fra vårens Kirkemøte, der kirkens øverste menn og kvinner gjentok fortellingen om at kirken – til tross fallende oppslutning - er både bærebjelken og hjertet i norsk kultur.

Feilaktig fortelling

Fortellingen går omtrent slik: Troende eller ikke; innmeldt eller utmeldt; kirkegjenger eller hjemmesitter. Det er ikke så viktig. For alle nordmenn er kristne, kulturelt sett. Nasjonens fellesverdier, som demokrati, likestilling og solidaritet, er forankret i denne religionen. Gir vi ikke Den norske kirke et særskilt vern, risikerer vi at disse verdiene smuldrer opp eller blir erstattet av noe dårligere. Gjennom å peke mot noe større og tilby både åndelig føde og et inkluderende felleskap, er kirken dessuten vårt beste bolverk mot konsumsamfunnets onder, som tomhet, narsissisme og ensomhet.

Én ting er at kirken selv støtter seg til denne selvfremstillingen i en tid hvor alle piler peker nedover for den. Dens oppgave er tross alt å kjempe for egen overlevelse og å spre sitt budskap. Men er det nok hold i fortellingen til at våre folkevalgte kan legge den til grunn for å styrke tradisjonen med å favorisere ett utvalgt trossamfunn - slik man i dag stort sett bare gjør i land vi ellers ikke liker å sammenligne oss med? Svaret er nei.

Følger etter folket

Kristendommen er bare én av flere bærebjelker i norsk kultur. De fleste historikere enes om at demokratiet er en før-kristen gresk idé som ble revitalisert under opplysningstiden, at kvinnebevegelsen må få æren for å ha kjempet frem likestilling og arbeiderbevegelsen for å ha bygget opp sosialdemokratiet.

Disse bevegelsene har bidratt vel så mye som kristendommen til å forme norsk kultur, gjennom å ha påvirket samfunnsorganiseringen vår, holdninger og tenkemåter. De har dessuten bidratt til å liberalisere og modernisere Den norske kirke.

Skal man med rette kunne kalle Den norske kirke for en folkekirke i dag, så må det være i kraft av dens særegne evne til å følge etter folket – ikke i kraft av å gå i bresjen og forme oss. Sannheten er jo at kirken har vært en bremsekloss i utviklingen av de fleste ideer vi i dag er stolte over og kaller «norske». Når folket ville ha trosfrihet for alle, kjempet kirken imot, men ga seg til sist. Når folket ville ha likestilling, protesterte kirken, før den til slutt kom etter. Det samme skjedde med kirkens betente forhold til likekjønnet ekteskap.

Fra tro til tradisjon

Og hva har vi sett de siste årene? Når folket slutter å tro på gud, begynner kirken å snakke om seg selv som tradisjonsformidler og kulturelt fellesskap snarere enn som et trosfellesskap.

Kirken må gjerne fortsette med å ønske ikke-troende velkommen. Men vi må kunne forvente av Ap, SV og Sp at de tar inn over seg at folk i Norge ikke lenger hovedsakelig er kristne. Og det er ingen grunn til å frykte åndelig forfall av den grunn. Det går fint an å bli tilfredsstilt både åndelig og eksistensielt uten å ha en gudstro. Kulturarven er heldigvis tilgjengelig for oss alle, enten vi velger å forsyne oss av dens sekulære eller religiøse skatter.

Det går selvsagt også an å engasjere seg i meningsfulle, moralske kamper uten å være del av det kirkelige fellesskapet. Klimakrisen og verdens urettferdighet kaller på engasjerte sjeler og bryr seg lite om deres livssynsmessige tilhørighet.

Farlig identitetspolitikk

Det som derimot kan true sivilisasjonen vår, er om koblingen mellom det å være norsk og det å være kristen får sterkere fotfeste. Derfor burde de rødgrønne partiene slutte å se seg blinde på kirkens egen fortelling om kristendommens betydning for norsk kultur. I stedet burde de få øynene opp for at den identitetspolitiske kampen de nå legger opp til, vil kunne bidra til en ytterligere polarisering, spesielt mellom islam og kristendom, noe vi vet gir næring til ekstremistisk tankegods.

I den sammenhengen er det litt forstemmende at Hadia Tajik velger å fremheve seremoniene i Domkirkene etter 22. juli som et slags bevis for at kirken betyr noe også for dem av oss som sjelden oppsøker den i det daglige. Disse seremoniene var snarere et bevis på at myndighetene, som naturlig nok var i sjokk, ikke overskuet å lage seremonier som reflekterte det livssynsmessige mangfoldet terroristen ville til livs. Det gjorde til gjengjeld folk selv, gjennom å arrangere de spontane rosetogene.

Det vi trenger for fremtiden, er ikke politikere som ønsker å se bort fra mangfold og likebehandling, men politikere som ivrer etter å opprette nye fellesskapsarenaer som inkluderer alle, uavhengig av tro eller livssyn. Bare slik redder vi demokrati, likestilling og solidaritet.


Innlegget er også publisert på Aftenposten.no

Se flere innlegg i debatten om ny tros- og livssynspolitikk