Hopp til hovedinnhold

Vær varsom

Skrevet av Didrik Søderlind Nyheter Religionskritikk HEF i media
– Hele livssynslivet kunne hatt godt av tydeligere etiske retningslinjer, skriver rådgiver Didrik Søderlind.

Levi Fragells kritikk av karismatikken minner oss om at hele livssynslivet kunne hatt godt av tydeligere etiske retningslinjer.

Levi Fragells kritikk av de karismatiske sommerstevnene har blitt en like årviss foreteelse som stevnene selv. Dramaturgien er den samme: Levi kritiserer at stevnene inviterer dødeoppvekkere og helbredelsespredikanter, arrangørene avfeier ham. Resten av kristenfolket trekker på skuldrene, og Levi sitter igjen skuffet over at de med makt og innflytelse over norsk kirkelighet toer sine hender.

At arrangørene avskriver Levi må man nesten regne med. Mer skuffende er det at Vårt Lands lederartikkel Spa møkk eller bygge? fra 24. september tilsynelatende skriver ham inn i rollen som en «sur gammel mann» som «får energi av å bekjempe det han er imot».

Som du skjønner av at jeg kaller ham ved fornavn, kjenner jeg Levi Fragell personlig. Vi er også medlemmer i samme livssynsorganisasjon. Det betyr ikke at jeg og han tenker likt. Han ble formet i pinsebevegelsen, jeg i punkmiljøet.

Lirke litt på skoene

Levi kan triksene. På et av Human-Etisk Forbunds julebord fikk jeg se ham demonstrere en av svindelpredikantenes klassikere: Å påstå at et menighetslems ryggsmerter skyldes at det ene benet er lenger enn det andre, og så få det korte til å vokse ut. Benet som vokser foran øynene på forsamlingen er en optisk illusjon, skapt ved å lirke litt på skoene. Men det presenteres (fremdeles!) som et mirakel på kristne møter.

Disse «miraklene» gjør meg så flau at jeg vrir meg i stolen her jeg sitter og skriver. Og jeg ville muligens synes det var enda pinligere om jeg var kristen selv. Tenk å se folk «bevise» hærskarenes Gud gjennom tryllekunster på nivå med at ­onkel Gunnar stjal nesa di da du var liten.

Levi er en lavmælt mann som i intervju med meg har sagt ting som «de kristne er like gode som oss (humanister), og mange av dem er bedre». Når han roper alarm, er det alvor. Så hva gjør man med dette? Ikke vet jeg. Men tillat meg aller ydmykest å komme med en liten idé.

Barn foran seg

Her om dagen leste jeg gjennom Vær Varsom-plakaten igjen. VVP, som den kalles i bransjen, er ­Pressens Faglige Utvalgs etiske retningslinjer for norsk presse. Under lesningen slo det meg hvor mye av det Levi snakker om som tas opp i Vær Varsom-plakaten. For eksempel er et av Levis største ankepunkter er hvordan deler av de karismatiske miljøene skyver barn foran seg for å legitimere virksomheten. Her er VVP om barn: «Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering».

Vær Varsom-plakaten er laget som ­kjøreregler for pressearbeid. Men kan det tenkes at det kan lages et lignende sett med felles retningslinjer for tros- og livssynslivet? En plakat med momenter man bør tenke over og ha et bevisst ­forhold til når man driver med noe så sensitivt som livssyn?

For mange av de andre kjørereglene handler om hvordan en aktør spiller med åpne kort og hvordan makt og innflytelse skal forvaltes.

Vær Varsom-plakatens avsnitt om skillet mellom journalistikk og reklame er skrikende nødvendig i den viltvoksende­ verdenen av alternativterapeuter og helbedredelsespredikanter der mystiske krefter (evt. «kvantefysikk») eller Gud lover helbredelse mot klingende mynt ­eller kredittkort.

Det mangler ikke ting å ta fatt på, for å si det mildt.

Min leir også

En slik plakat må selv­følgelig gjelde for min leir også. Det mangler ikke ting å ta fatt på her. Spesielt gremmes jeg over hvordan humanister og ateister altfor lett idiot- eller sykdomsstempler folk som har en gudstro.

Som verdens mektigste humanistorganisasjon har Human-Etisk Forbund både et ansvar og en mulighet til å motvirke slikt.

For, som Vær Varsom-plakaten formaner oss: «Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!»

 

Didrik Søderlind er rådgiver i Human-Etisk Forbund og redaktør for tidsskriftet Humanist. Innlegget sto først på trykk i Vårt Land og er publisert på Verdidebatt.no.