Hopp til hovedinnhold

Likeverd og menneskeverd er ikke spesifikt kristne verdier

Skrevet av Morten Fastvold (filosof og livssynsrådgiver i HEF) Nyheter Humanetikk Menneskeverd HEF i media
Vår fritenkerske kulturarv har vært grovt underkommunisert i historiske framstillinger, skriver filosof Morten Fastvold.

Nylig fattet Kristelig Folkepartis landsstyre et vedtak om politiske prioriteringer som nok en gang fastslår at barn må bli kjent med den kristne kulturarven gjennom barnehage og skole. I tillegg sies det at innvandrere ikke bare må lære seg norsk, men også må lære å kjenne «verdiarven vi bygger på» for å bli godt integrert. Denne verdiarven kaller KrF svulstig nok for «vårt etiske morsmål».

En grov tilsnikelse

Det synes dermed som om KrF gjør begrepene «den kristne kulturarven» og «vår verdiarv» til synonymer. Om dette ikke sies rett ut, er det svært nærliggende å lese vedtaket slik. Og det er vel også meningen?

Men å omtale «vår verdiforankring i kristne røtter» som om dette er de eneste røtter vi nordmenn har, er en grov tilsnikelse. Det vi kan kalle en kristen kulturarv er nemlig langt fra vår eneste kulturarv, men bare én av flere, der det vi kan kalle vår fritenkerske kulturarv har vært langt viktigere i de siste hundreogfemti år.

KrF sier ikke noe mer spesifikt om «verdiarven vi bygger på» enn at den handler om tillit, trygghet, fellesskap, likeverd og menneskeverd. Disse honnørordene skal åpenbart forstås som kristelige, enda verdiene tillit, trygghet og fellesskap vel så gjerne assosieres med arbeiderbevegelsen. Der gis disse verdiene – samt verdien solidaritet – ingen kristelig forankring, men begrunnes sekulært.

Sekulær forståelse

Kun verdiene likeverd og menneskeverd kan sies å ha et kristent opphav, dersom vi går helt tilbake til antikken. Vi kan også kreditere middelalderens katolske kirke for å ha gjort moralsk likhet til et bærende prinsipp i vest-europeisk etisk og juridisk tenkning. Men i renessansen og den etterfølgende opplysningstiden ble verdiene likeverd og menneskeverd også gitt et sekulært innhold og begrunnelse. Dermed ble de ikke lenger spesifikt kristne.

Dette kom særlig til uttrykk i betoningen av at likeverd og menneskeverd må virkeliggjøres her i jordelivet, og ikke bare i etterlivet, der vi alle angivelig er like i en dømmende Guds øyne. For opplysningsfilosofene hang menneskeverdet uløselig sammen med toleranse og religionsfrihet og ytringsfrihet, noe de kirkelige autoriteter var lite begeistret for. Og det er denne sekulære forståelsen av menneskeverd og likeverd som har overlevd, og som deles av nordmenn flest.

Den humanitære revolusjon

Utover på attenhundretallet ga den sekulære oppfatningen av likeverd og menneskeverd seg utslag i det historikere kaller «den humanitære revolusjon». Denne var sekulær ved at den ikke forholdt seg til religiøse dogmer om frelse og etterliv og himmel og helvete, men kun tok sikte på å bekjempe nød og urett her i jammerdalen, altså i livet før døden. Kampen mot slaveriet, innføringen av demokrati og en økt vektlegging av sosial rettferdighet er noen sentrale stikkord.

Dette førte i sin tur til en rettighetsrevolusjon der kvinner, fargede og homofile i tur og orden kjempet til seg samme rettigheter som henholdsvis menn, hvite og heteroseksuelle. Her var sekulære krefter vel så førende som de kristelige, særlig når det gjaldt stemmerett for kvinner og de homofile og lesbiskes kamp for å bli akseptert som likeverdige mennesker.

Åndshøvdinger uten gudstro

I denne historiske utviklingen har en fritenkersk kulturarv vært langt viktigere enn den kristne. Norske åndshøvdinger som Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Edvard Grieg, Marcus Thrane, Fridtjof Nansen, Margarete Bonnevie, Katti Anker Møller, Arne Garborg, Arnulf Øverland og mange flere var fritenkersk anlagt, og slett ikke kristelige, slik mange later til å tro. Vår fritenkerske kulturarv har vært grovt underkommunisert i historiske framstillinger, hvis den da ikke er blitt fullstendig ignorert, slik som i KrF.

Derfor er det betimelig å minne om at disse åndshøvdinger, som nordmenn flest minnes med stolthet, ga klart og tydelig uttrykk for at de ikke hadde noen gudstro. Og at flere av dem hevdet – slik Human-Etisk Forbund gjør – at etikken er menneskeskapt, og ikke gitt oss av noen høyere makt. De fant det maktpåliggende å fastslå at det meget vel går an å være et etisk, anstendig menneske selv om man ikke tror på noen gud.

Dette fritenkeriet er blitt mainstream i dagens Norge. Flere meningsmålinger i de senere år viser at bare en fjerdedel til en tredjedel av de spurte oppfatter seg som kristne, mens godt over halvparten kaller seg humanister eller ateister. Så i stedet for å omtale «den kristne kulturarven» som om denne er den eneste som gjelder, og på toppen av det hele utrope den til «vårt etiske morsmål», burde KrF ta et oppgjør med sine hegemoniske vyer på kristendommens vegne, og erkjenne at de faktisk representerer en minoritet.

Motstridende kulturarver

Noe annet som er påfallende ved KrFs betoning av «den kristne kulturarven», er at den omtales i entall. Og dét til tross for at det finnes et konglomerat av til dels motstridende kristne kulturarver. Den norske kirke har jo både en konservativ og en liberal fløy, og i tillegg finnes en flora av frikirker og indremisjon og karismatiske menigheter med såpass ulike tradisjoner og holdninger at det neppe gir mening å kalle dette en enhetlig kristen kulturarv. I stedet kunne vi fristes til å snakke om et babelsk tårn, og aldeles ikke om noe omforent kristent «etisk morsmål».

Skal man absolutt bruke et så svulstig uttrykk som «vårt etiske morsmål» om de verdier som ligger til grunn for dagens norske samfunn, og som innvandrere ganske visst må lære å kjenne samt slutte seg til for å bli godt integrert, må man ta inn over seg at disse verdiene er vel så mye av sekulær som av kristelig art. Også KrFs politiske samarbeidspartnere bør merke seg dette, slik at de ikke forledes til å tro at vårt verdigrunnlag ene og alene handler om «den kristne kulturarven».


Denne artikkelen ble først publisert i Dagbladet