Hopp til hovedinnhold

Et mangfold der ingen er annenrangs

Skrevet av Trond Enger (generalsekretær) og Bente Sandvig (fagsjef) Nyheter Sekulær stat Skille stat og kirke HEF i media
– La oss slippe forestillingen om at folkekirken skal favne oss alle, skriver Trond Enger og Bente Sandvig.

Trond Enger og Bente Sandvig - portretterMener de rødgrønne nestlederne virkelig at det er ­regjeringens oppgave å sikre majoritetens særstilling?

Staten skal ivareta alle ­borgeres rett til tros- og livssynsutøvelse, og ­fremme pluralisme. Det kan vanskelig skje hvis ­formålet for politikken er å sikre den ­største parten varig ­særbehandling.

Har vært krevende

Norge har nylig fått kritikk fra FNs menneske­rettighetskomité for Grunnloven som gir kirke og kristendom en privilegert posi­sjon. Men er det ikke nettopp særstilling og særordninger for Den norske kirke (Dnk) det nye ­forslaget om ­finansiering legger opp til? Det ­mener vi som jobber i feltet etter en ­utfordrende ­høring hvor motsetningene mellom Dnk og de øvrige tros- og livssynssamfunn har vært krevende.

Det er uklart hva de rødgrønne nestlederne («Regjeringen sikrer ikke kirkens særstilling», Vårt Land 25. mai) tenker på, fordi ­referansene er en selektiv lesning av regjeringserklæringen pluss noen personlige anekdoter, og ikke lovforslaget. Utspillet er som et litt forsinket ekko av de første KrF-kommentarene.

Faksmilie fra Vårt Land 25. maiFaksmilie fra Vårt Land 25. mai. (Se større bilde)

I rettferdighetens navn står det mer i Jeløya-erklæringen: ­«Regjeringen legger til grunn: At den enkeltes livssyn er et ­personlig anliggende, og at ­staten verken skal ­diskriminere eller favorisere livssyn. (…) ­Regjeringen vil: Føre en helhetlig og aktiv tros- og livssyns­politikk med respekt for de ­ulike livssynssamfunnenes egenart og med ­finansieringsordninger som ivaretar prinsippet om ­likebehandling. (…) Fullføre ­skillet mellom stat og kirke, og sikre vedlikehold av verne­verdige kirkebygg.»

Dårlig rettesnor

Er de rødgrønne uenige i dette? Mener SV og Senterpartiet at staten skal diskriminere og favorisere livssyn? Mener Ap at prinsippet om likebehandling er en dårlig rettesnor, selv om prinsippet enstemmig ble tatt inn i Grunnloven?

Alle andre tros- og livssynssamfunn, samt menneskerettsaktører mener at regjeringen har gitt særbehandling av Dnk forrang framfor prinsippet om likebehandling.

Hadia Tajik tok imot Stålsettutvalgets utredning «Det livssynsåpne samfunn» der konklusjonen var entydig: Det var tros- og livssynssamfunnene utenfor Dnk som systematisk kom dårligst ut, og at tiltak ­burde ­settes inn for å rette opp dette.

Gode rammebetingelser

Bekymring for finansiering av Den norske kirke, kan man forstå. Særlig fordi kirken stadig ­taper oppslutning. Men dette kan løses ved å ­likebehandle med lik støtte per medlem for alle, og så gi særskilt ­støtte til verne­verdige bygg. Gode ramme­betingelser, ja, men ikke på ­bekostning av ­likebehandling eller uten å ­vurdere ressursbruk mot ­andre samfunnsoppgaver. Det er ­neppe bærekraftig på sikt å bruke stadig mer penger per ­kirkemedlem.

«Vi må ikke se oss så blinde på mangfold og likebehandling at vi svekker den sterke posisjonen som Dnk har som folkekirke. Vi må finne fram til prinsipper og en finansiering som ikke bare tar høyde for, men bevarer og ­bygger opp om den posisjonen», sier nestlederen for Arbeider­partiet. Partiet som ellers har vært klare på at det ikke er makt og majoritet som trenger støtte og solidaritet.

Det sender et signal om at ikke alle borgeres livssyn er like mye verdt, og at ikke alle er invitert med på å bygge det gode samfunn. Her er det majoritet, tradisjon og ansiennitet i landet som gis oppgaven.

På den ene side er det lett bare å avfeie dette som et KrF-­frieri, og Hareides første ­reaksjon ­bekrefter dette. Utspillet ­kommer samtidig fra de partiene som ­hittil har vært mest ivrige etter å styre kirken politisk og bruke den instrumentelt.

Riktig rekkefølge

På den ­annen side er det mer bekymringsfullt når det nå skal ut­formes politikk på livssynsfeltet. Utspillet viser at det hadde vært mer fornuftig å ta diskusjonen om hvordan å følge opp Stålsett­utredningen, før loven.

Da kunne vi ha fått diskutert hvordan å balansere likebehandling og Dnks stilling: Hvordan skaffer vi seremonilokaler for den økende andelen ikke-medlemmer av Dnk? Er det rimelig at kommunene bare har plikt til å bidra med bygg til Dnk, og ikke andre?

Hvilke oppgaver er det ­rimelig at Dnk ivaretar på vegne av oss alle, og hvilke bør over­føres til kommunene? Hvorfor skal Dnk ta seg av gravplass­-for­valtningen, når dette angår alle og ­finansieres av kommunene?

Det er disse konkrete tingene Stålsettutvalget behandlet, og som burde være utgangspunkt for diskusjonen – ikke anekdoter og politisk spill.

Det nye mantraet

Folkekirke er blitt det nye mantraet,­ ­godordet som dekker over at det er en stadig mindre del av ­folket som hører hjemme og ­deltar i dette fellesskapet. Framsynte politikere burde snarere være opptatt av å invitere flere med, inkludere alle gode ­krefter i å etablere nye fellesskap og ­arenaer der vi kan møtes likeverdig på tvers av livssyn.

Det er nærsynt og tilbake­skuende å lage politikk på ­området basert på egen begeistring over at kirkens tilbud passer ens egne behov og ønsker.

La oss slippe forestillingen om at Dnk kan og skal favne oss alle, folket. Gi gjerne alle tros- og livssynssamfunn gode ­rammebetingelser, for å ­kunne ivareta medlemmer og andre som ­søker til dem. Og la oss alle være med på å utvikle det ­mangfoldet som finnes, uten opplevelsen av å være annenrangs.


Dette innlegget sto først på trykk i Vårt Land 31. mai 2018.


Se også: