Hopp til hovedinnhold

Likhet for loven

– Vil Kirkemøtet godta fortsatt forskjellsbehandling? spør generalsekretær Trond Enger.

Trond Enger - portrettVil Den norske kirke si ja til felles regler for alle eller godta fortsatt forskjellsbehandling? Svaret får vi etter Kirkemøtet som pågår i Trondheim nå. Da vil kirken gi sin høringsuttalelse til Regjeringens forslag om en ny, helhetlig lov om tro og livssyn.

Vi var mange som var positive da det ble kjent at Regjeringen ville erstatte de tre ulike lovene som omhandler tros- og livssynsfeltet til én felles lov som gjelder oss alle. Vi trodde at en felles lov ville bety likebehandling og felles regler. Dessverre skulle det vise seg at vi tok feil.

Loven som ikke blir lik for alle

Med forslaget til ny lov legger Regjeringen opp til fortsatt forskjellsbehandling mellom Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. I stedet for en lov som behandler alle tros- og livssynssamfunn likt, foreslår Regjeringen en lov med både todelt formål og to ulike finansieringsmåter. Én for Den norske kirke, og én for alle oss andre. Resultatet er en lov som usaklig forskjellsbehandler basert på tro og livssyn.

Som representanter for «de andre» har vi i Human-Etisk Forbund, sammen med blant andre Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, vært tydelige på at vi ønsker en lov som tar Norge i en annen retning. Vi mener at en lov som skaper tillit hos folket må være fremtidsrettet, bærekraftig og lik for alle. Den må bygge på likebehandlingsprinsippet – der ett medlem i Den norske kirke er verdt like mye som ett medlem i for eksempel Human-Etisk Forbund.

Antall medlemmer må telle

Det er medlemmene våre vi er til for. Det er på bakgrunn av vårt tilbud til medlemmene at vi mottar støtte fra staten. Derfor er det er et godt norsk prinsipp at statsstøtte til organisasjoner gis på bakgrunn av hvor mange som er medlem.

Dessverre legger Regjeringens forslag opp til at Kirken fortsatt skal finansieres uavhengig av antall medlemmer. Det betyr at dersom nedgangen i medlemstall i Den norske kirke fortsetter i samme takt som hittil, vil kirken ende opp med å få langt mer i støtte per medlem enn alle andre. Det er diskriminerende.

På samme måte som andre tros- og livssynssamfunn er forpliktet til å telle og rapportere om antall medlemmer, er det på høy tid at det også forventes av Den norske kirke.

Et likeverdig tilbud

I diskusjonen om finansiering fremheves det ofte at Den norske kirke har særlige forpliktelser, og derfor et særlig behov for tilrettelegging. Det dreier seg om ivaretagelse av verneverdige bygg, lovpålagte oppgaver og retningslinjer for antall ansatte og tilstedeværelse i hele landet.

I denne diskusjonen er det viktig at vi har med oss at også andre tros- og livssynssamfunn opplever særlige utfordringer som ikke kirken møter. For mange betyr mangel på egnede, offentlige lokaler for å avholde verdige seremonier betydelige leieutgifter, mens andre får høye reiseutgifter for å betjene medlemmer som bor spredt i Norge.

Disse spesielle utfordringene og behovene må vurderes adskilt fra det som bør være grunnprinsippet for offentlig støtte – nemlig at hvert medlem teller likt.

Målet må alltid være at alle får et likeverdig tilbud, uansett hvor man velger å være medlem.

Troverdighet og tillit på spill

Samfunnet er i endring. Om lag halve befolkningen oppgir at deres verdier er forankret i en ikke-religiøs forståelse av verden basert på vitenskap, demokrati og medmenneskelighet. Samtidig har kirken en viktig stemme og fremdeles en stor oppslutning selv med synkende besøks- og dåpstall.

Derfor er det er viktigere enn noen gang at vi sammen, i fellesskap, drøfter hvilke løsninger er best – for alle. I en moderne, sekulær stat må vi tilstrebe løsninger som er samlende for det mangfoldet vi er.

Når vi nå står foran utforming av ny, felles lov må vi sikre at det er en lov for fremtiden. Den må være forankret i menneskerettigheter og i den grunnleggende tanken om rettferdig fordeling og likeverd.

Dette innlegget ble først publisert på NRK Ytring.


Se også: