Hopp til hovedinnhold

Kritisk blikk på den kristne kulturarven

Skrevet av Jens Brun-Pedersen Nyheter HEF i media
KrF med flere viser en unyansert og ukritisk hyllest til den kristne arven, skriver pressesjef Jens Brun-Pedersen.

Spøkefullt har jeg hevdet at det bare er et tidsspørsmål før den kristne arven kommer til å få æren for at de homofile nå blir tilnærmelsesvis likestilt med heterofile. I førvalgs-diskusjonen om norske og kristne verdier er det lite som ikke den kristne kulturarven får æren for. Ikke minst KrF viser en unyansert og ukritisk hyllest til den kristne arven. Man skulle tro det har gått en ubrutt linje fra Jesus’ fødsel til vårt siviliserte velferdssamfunn.

Derfor kan det være på tide å minne om hva en autoritet på området sa om hvem som drev utviklingen og hvem som ofte representerte motkreftene. Professor i kirkehistorie ved Det teologiske fakultet, Berge Furre viste at kristendommens innflytelse på vårt samfunn og kultur selvsagt ikke bare er en progressiv reise mot rettferdighet. Den har bidratt positivt, men ikke minst fungert som en bremsekloss.

I en artikkel i Nytt norske kirkeblad fra 2002 tok Furre for seg mange områder der Den norske kirke har endret seg til tross for at Gud er «… Til evig tid den samme», som var artikkelens tittel. Han viser til argumenter og standpunkter som kirken brukte og hadde. Furre ville vise hvem kirken har å takke for at de er langt fra disse meningene i dag. Hvem presset på for endringene? «Ein gong var kyrkja areidarrørsla si motkraft», minnet han om. Han nevner også kvinnebevegelsen, sosialliberale bevegelser og økologibevegelsen som bidro til å endre kirkens holdninger.

«Vi har ikkje funne på kampen for sosial rettferd. Vi har teke imot – og integrert», skrev Berge Furre.

Han forteller om hvor lang tid det tok før Det teologiske fakultet klarte å ta avstand fra slaveri. Midt under den amerikanske borgerkrigen i 1863, fikk fakultet dette brennende temaet på bordet. Det var Den norske synoden i USA som spurt om råd. Det drøyde med svar. Den ledende professoren, Gisle Johnson var enig i at «det ikke og i alle Tilfælde og under alle Omstændigheter er Synd at holde slaver». Først noen år etter at Den amerikanske borgerkrigen ble avsluttet, var fakultetet i stand til å ta avstand fra slaveriet. Grunnen til forsvaret av slaveriet var at det ble et spørsmål om eiendom (til slavene). Forsvarerne av slaveriet viste dessuten til at Det nye testamentet omtalte slaveriet uten eksplisitt å nevne at det var forkastelig.

Historien rundt innføring av parlamentarismen (1884), er mer kjent. Mange kristne mente det nærmest var en kristenplikt «Å hevda Kongens absolutte veto i grunnlovssaker…», skriver Furre. Han minner om at motstanderne stod bak «Oppraabet til Kristendommens venner». Det ble underskrevet av samtlige biskoper, «saman med nesten alle prostane og kring nitti prosent av prestane». På den andre siden stod en håndfull grundtvigske prester og vekkelsesfolket på Vestlandet - og flertallet av folket.

Tenk om vi ikke hadde gitt etter for tidsånda, sier Furre på slutten av artikkelen – og oppsummerer:

Vi ville hatt:

Ei kyrkje som avviste demokratiet og stod fast på den absolutte kongemakt,

ei kyrkje som avviste tanken om sosial rettferd som reine heidenskapen,

ei kyrkje som forsvarte dødsstraff,

ei kyrkje som kravde at kvinnene skulle teia i forsamlinga og elles koka kaffe,

ei kyrkje som aviste tanken om menneskerettar som «oppsetsighed» mot autoritetar.

Den respekterte, kristne historikeren er forbilledlig i sine nyanser og i sitt modige oppgjør med sin egen kirkes fortid i Norge.

Det finnes også nålevende kristne som også klokelig ser kritisk på mantraet om kristne verdier og arv. Redaktør Dag Kullerud i tidsskriftet «Kirke og Kultur», mener det er absurd å snakke om èn kulturarv:

– Det å snakke om en kristen kulturarv gir ikke mening i seg selv. Kristne har gjennom sin praksis ofte stått i motsetning til hverandre. Det har vært verdikamper og kulturkamper gjennom hele historien, og hva mener man da med «arv» i entall? (Stavanger Aftenblad, 26. 8.)

At et KrF i valgkampmodus skulle endre sin ensidige og ukritiske hyllest av den kristne kulturarven, vil være naivt å tro. Ydmykhet i denne sammenhengen passer ikke rett før et valg, selv for et parti som enstemmig stemte imot opphevelse av innreiseforbudet for jesuitter så sent som i 1956.

Likevel er det å håpe på et mer nyansert ordskifte etter valget når politikerne har sagt sitt om norske og kristne verdier. Berge Furres kritiske tilnærming bør være et mål for undervisningen av våre skolebarn. Ikke minst fordi mange politikere innbiller seg at KRLE-faget er et kulturfag der K’en ser fortsatt ut til å få dominere så mye i skolen at det går utover kunnskapen om andre religioner og livssyn.


Dette innlegget ble først publisert i en litt annen versjon i Dagbladet.