Hopp til hovedinnhold

Religiøse handlinger hører ikke til i skoletida

Skrevet av Jens Brun-Pedersen Nyheter Skolegudstjenester HEF i media
– Jeg regner med at Høyre vil gå imot KrFs forslag om å tvinge rektorene til å tilby gudstjenester i skoletida, skriver pressesjef Jens Brun-Pedersen.

I Minerva skriver Ivar Staurseth (28.10) om skolegudstjenester og har mange gode poenger. Likevel kan man få det inntrykk av at han mener at mange som er imot religionsutøvelse i skoletida, gjør det fordi vi er «antireligiøse».

Biskop Atle Sommerfeldt forteller til NRK Østfold (28.10) at han er imot KrF’s forslag om at alle skoler plikter å tilby skolegudstjenester, men føyer selvsagt til at han er for at elevene skal gå til kirken i skoletida. ­ – Alle forsøk fra Human-Etisk Forbund på å undergrave det er svært dårlig begrunnet, sier han.

Strider mot likebehandling

Hva er våre argumenter imot? Grunnene til at siviliserte land skiller skarpt mellom kunnskapsformidling om religioner og religionsutøvelse i skoletiden, er mange. Det dreier deg seg først og fremst om ryddighet i skolen. Stigmatiseringen av barn som blir igjen på skolen når flertallet vandrer av sted til kirken, gruppepresset som oppstår og den ufrivillige eksponeringen av eget livssyn når foreldre og lærere velger fritak for sine barn eller seg selv – er alle momenter som gjør at offentlige skoler burde avholde seg fra å bistå et trossamfunn i deres arbeid for å nå unge sjeler.

Det strider imot normene om likebehandling og likeverd at alle andre enn barn av kristne må finne seg i å praktisere sin religion etter skoletid. Menighetsbarna i Den norske kirke har det privilegium å bli tilbudt gudstjenester i skoletida. Eller som Barneombudet minner om i sin høringsuttalelse vedr. Stålsett-utvalget: ordningen med skolegudstjenester «… strir mot formålet med opplæringslova om at opplæringa skal «gi innsikt i kulturell mangfald og vise respekt for den einskilde si overtyding».

De fleste land har en slik avgrensning mot religionsutøvelse i kunnskapsinstitusjoner. Selvfølgelig, offentlige skoler skal befatte seg med kunnskapsformidling og ikke organisere eller legge til rette for religiøse eller livssynshumanistiske handlinger for noen.

Kunnskap om arven …

Forsvarerne av skolegudstjenester bruker den kristne arven som argument. Den bør absolutt elever ha kjennskap til. Kunnskap bør ikke skremme noen. Arven bør være gjenstand for kritisk drøfting. Det er det motsatte av deltakelse i religionsutøvelse. Vår arv må gjerne være tema både i musikk-, norsk-, historie- og samfunnsfagene.

Vi er mange som stiller oss uforstående til at deltakelse i religiøse aktiviteter er en forutsetning for kunnskap om vår arv. Den kristne kulturarven skal det selvsagt undervises om i den norske skolen der tilnærmingen skal være kritisk, som er fundamentet for all undervisning.

… er ikke det samme som deltakelse i seremonier

Livssynstilhørighet er mer sensitivt enn partitilhørighet. Vi ville selvsagt aldri tillatt at en skole som er for alle, ledet elevene til årlige, faste partimøter i et utvalgt parti. Heller ikke ville en skolearrangert medvirkning til elevdeltakelse i 1. mai-tog bli godtatt, uansett hvilke kultur- og tradisjonsargumenter som lå til grunn. At de rutinemessig ledes til religiøse seremonier i et evangelisk-luthersk trossamfunn under dekke av kulturformidling, er lite troverdig.

Få eller ingen har uttrykt motstand mot at skoler besøker religiøse samfunn der gjerne en prest eller imam forteller elevene hva som foregår der. Det kalles ekskursjon. Deltakelse i religiøse seremonier er noe annet. Men elevene kan jo bare observere gudstjenesten, innvender noen. Er man om bord i danskeferja midtfjords, kan man ikke hevde at man bare observerer og ikke er på reise.

Den norske kirke gjør selv det klart hva en gudstjeneste dreier seg om. Der defineres en gudstjeneste slik:

Den er stedet der de kristne blir synlig som en menighet; et fellesskap av mennesker som deler troen på Gud, og Jesu Kristi oppstandelse. Den er et sted der mennesker møter hverandre, og sammen trer frem for Gud.

Trosopplæring er kirkens ansvar

Den norske kirke mottar nærmere 300 millioner årlig til trosopplæring av sine menighetsbarn. Norske myndigheter har altså lagt til rette for at kristne skal få beholde og dyrke sin religion, kultur og arv. Norske barn må selvfølgelig gå til gudstjenester så ofte de eller foreldrene deres vil. Det må være et resultat av et samarbeid mellom kirken og barnas foreldre og ikke et opplegg som en offentlig fellesskole tar initiativ til eller legger til rett for. En slik skole er til for alle og bør behandle alle likt – uavhengig av foreldrenes livssynstilhørighet.

Norge har hatt og har fremdeles et problematisk forhold til religionsundervisning. I en dom mot Norge i den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) fra 29. juni 2007, advares det nettopp mot «aktiviteter som er egnet til å påvirke til annen tro». En konsekvens er at det i norske skoler er forbud mot forkynnelse i KRLE-timene. Hva er logikken i at det likevel er tillatt i øvrig skoletid?

Menneskerettsdomstolen sier om obligatorisk religionsundervisning at den skal være kritisk, objektiv og pluralistisk”. Skolegudstjenester til faste tider i skoleåret gjennom en skolegang på ti år, er det som ligger lengst unna dette kravet.

Sekulære i skvis

Den kanskje viktigste grunnen til vår motstand mot deltakelse i religiøse handlinger i skoletida er den kattepinen ordningen setter sekulære foreldre i. Hvert år får HEF fortvilte meldinger om den stigmatiseringen deres barn opplever ved å bli igjen sammen med et fåtall elever mens flertallet drar i flokk og følge til en nærliggende kirke. Jeg vil tro de fleste ikke-troende foreldre derfor motvillig lar barna delta i religiøse handlinger selv om det strider mot deres overbevisning. At en offentlig institusjon skaper slike dilemmaer for foreldre, er uverdig.

Selv om skolen er pålagt å arrangere et likeverdig tilbud til gudstjeneste, blir dette selvsagt nærmest umulig. De verste eksemplene er at elevene som blir igjen, må fjerne tyggis fra pultene. Mer vanlig er at de blir sendt til biblioteket, blir bedt om å gjøre lekser, få se en film eller bli fortalt om den kristne jula eller hva som skjer i gudstjenester.

Også Barneombudet får åpenbart liknende meldinger fra foreldre.

«Barneombodet har i den seinare tida motteke mange meldingar frå urolege foreldre som fortel om at Den norske kyrkja har ein altfor stor plass i skulekvardagen til barna. Meldingane dreiar seg om skulegudstenester, men også om andre ting som bordbønn, gjesting frå prestar i skuletida som driv med forkynning, og bruk av skuletida til konfirmasjonsundervising. Barneombodet meiner at alle desse aktivitetane strir mot formålet med opplæringslova om at opplæringa skal «gi innsikt i kulturell mangfald og vise respekt for den einskilde si overtyding. Ein slik overrepresentasjon av den største religiøse institusjonen i landet i den norsk skulen er ikkje heldig.»

Utfordring til Høyre

Vi regner med at Høyre også vil gå imot KrFs forslag til rektortvangen om å tilby gudstjenester i skoletida. Høyrepolitikere bør i ta en titt på sitt eget prinsipp-program:

Mennesket er politikkens mål. Det kan derfor ikke være en politisk hovedoppgave å kontrollere, styre eller aktivt endre holdninger og idealer som ulike mennesker legger til grunn for sin tilværelse.

Dette er et prisverdig prinsipp som er blant de beste argumentene for at den offentlige skolen overlater barnas deltakelse i religiøse handlinger til foreldrene – og kun dem.

Jeg håper det er unødvendig å minne om at ikke-religiøse foreldre kan være like ærlige og oppriktige i sin overbevisning som det kristne er i sitt motsatte syn – på f.eks. guds eksistens.

At FrP vil ønske rektortvangen velkommen, tviler vi ikke på. Islam-spøkelset de ser overalt, gjør at favorisering av kristendommen i offentlige fellesinstitusjoner påskyndes av dette partiet, i nær sagt, alle former.

Hva Arbeiderpartiet vil gjøre, vet man mindre om. Her virker det som om prinsipper tilpasses hvem de ønsker å samarbeide med. Jamfør Hadia Tajiks pragmatiske saltomortale i saken om K’en i RLE-faget da KrF skulle blidgjøres før siste valg.

Til Vårt Land sa kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) at våre barn bør delta i religiøse handlinger i skoletida for å kjenne til vår kulturarv. Hun framførte det svært så folkelige argumentet at «Ingen barn har tatt skade av å gå i en skolegudstjeneste». (Vårt Land, 17.3.)

At en framstående politiker i et samfunn med økende mangfold så klart viser en vi-og-dem-holdning, er skuffende:

Hvis vi også skal møte muslimer og buddhister i hverdagen, må vi være trygg på vår egen tro og ståsted.

Vi og de andre

Vi bør alle ta innover oss at «Vi» i fellesskolen i dag også inkluderer elever med annen livssynsoverbevisning enn den kulturministeren selv har. Som kjent er det få – om noen skoler, som sørger for at ikke-kristne elever blir trygge på egen tro og ståsted ved hjelp av religionsutøvelse i skoletida. Tvert imot, i dag skal altså halvparten av undervisningstida i religionsfaget dreie seg om kristendommen. Som om det skulle dreie seg om et kulturfag.

Selv ikke en aktiv påmelding til skolegudstjenester kan kulturministeren anbefale. En aktiv påmelding til religionsutøvelse i skoletida understreker hva som er skolens egen aktivitet til forskjell fra hva som er aktivitet som tilbys fra eksterne aktører. Å avvise aktiv påmelding bidrar til viske ut det viktige skillet mellom kunnskapsformidling, som er skolens oppgave – og trosopplæring, som er trossamfunnenes banehalvdel.

Påvirke til tro

Få, om noen, har påstått at det er skadelig å delta i en gudstjeneste i skoletida. Derimot har Den europeiske menneskerettsdomstolen i dommen mot Norge i 2007 oppfordret til varsomhet, særlig overfor de minste barna, med «aktiviteter som er egnet til å påvirke til annen tro». Det gir viktige signaler når domstolen også minner om at obligatorisk religionsundervisning skal være «kritisk, pluralistisk og objektiv». Det er underlig at politikere ikke ser bristen i logikken når det klart slås fast at forkynnelse ikke skal forekomme i religionstimene i norsk skole, samtidig som det åpenbart er tillatt i øvrig skoletid.

Høyre er ofte flinke til å utfordre foreldrene selv til å ta ansvar når viktige valg skal gjøres – og oppfordrer i mange sammenhenger om statlig tilbakeholdenhet i personlige forhold. At partiet ikke gjør det når det gjelder barnas deltakelse i religiøse handlinger i skoletida, er beklagelig. Som alle vet, hver søndag har alle foreldre med evangelisk-luthersk tilhørighet anledning til å la barna sine ta del i gudstjenester – over hele landet.

I jungelen av utfordringer som det nye mangfolds-Norge stiller til oss alle, kan en enkel kjøreregel være god å følge for våre politikere. I offentlige fellesinstitusjoner bør vi behandle livssynsfloraen som partifloraen! Da vil man unngå både majoritetsblindhet vedrørende egen maktutøvelse og fristelsen til å favorisere egen tro.


Dette innlegget ble først publisert i Minerva.