Hopp til hovedinnhold

Nåden er andre mennesker

Skrevet av Didrik Søderlind Nyheter Humanetikk HEF i media Eksistens
Mang en gudløs har vært ute en vinternatt uten at det gikk på livssynet løs, skriver rådgiver Didrik Søderlind om alvorlig sykdom.

Jeg ble undersøkt for noe annet da jeg fikk beskjeden: Det var funnet et ­melanom — føflekkreft — i mitt venstre øye. ­Dermed ble livet mitt en runddans av prøver, ­operasjoner og innleggelser, smerte­stillende piller og sviende øyedråper.

Svulsten ble oppdaget tidlig og prog­nosene er gode, men kreft er sånt som kan spre seg og som man kan dø av. Jeg har i noe fall vært reddere og mer sliten enn jeg noensinne har vært. Så en som lever for livssyn har fått en del å tenke på.

I gode dager

En seiglivet myte om huma­nismen er at den er et godværslivssyn, som bare holder så lenge solen skinner. Alle har hørt historiene om han som omvender seg på dødsleiet, og noen av dem er nok sanne. Men mang en gudløs har vært ute en vinternatt uten at det gikk på livssynet løs.

Livssynet mitt kan ikke gi meg noe håp om en himmel, men frir meg også fra uro for å gå fortapt. Når det kommer til hva som skjer etter døden, støtter jeg meg på Pär Lagerkvist: «Din frid skall vara ­oändlig så som havet.»

Det er ikke gitt at gudstro ville vært noen trøst heller. Sykdom kan ødelegge 
tilliten til en god og allmektig Gud. ­Charles Darwins forhold til Gud ble ­endelig ­avsluttet da hans datter døde (og Darwins omvendte seg ikke på dødsleiet).

Den nyfrelste innbiller seg kanskje at alt blir herlig med Jesus, men sjelens mørke natt kommer for de fleste. Såpass har jeg lært av de mange prekenene jeg har hørt.

Om noe har jeg fått styrket min tro på moderne medisin. Utviklingen går nå så fort at for seks år siden ville øyet mitt blitt fjernet, mens det i dag ser ut til at jeg får beholde mesteparten av synet. Så alternative kvakksalvere og helbredelses­predikanter takker jeg nei til. Miraklene skjer på operasjonssalene.

Nåden

Sta som jeg er tok jeg meg ­fasiken på at sykdommen ikke skulle forandre livssynet mitt. Men min måte å være humanist på er en som ­betoner ­humanismebegrepets opprinnelige ­betydning: studiet av mennesket (det er derfor universitetene har humanistiske fakulteter). Og for meg er studiet av de mange livssyn vi mennesker har laget oss en del av dette.

Så jeg kunne jo ikke bli mindre ­interessert i religion heller! Jeg hadde glede av storskrift-utgaven av Skriften jeg fant i bokhylla på øyeavdelingen, og lunsj i et nonnekloster ble en fin del av rekonvalesensen.

Ett religiøst mysterium har jeg dog fått mer innsikt i, føler jeg. Da jeg og Stian Aarebrot skrev boken Presten og ateisten sammen, utfordret han meg til å tenke på nåden. Et begrep som ga lite mening for meg, som aldri har vært kristen.

Men i tiden jeg har vært syk har jeg ­opplevd en familie som stilte opp, venner som hadde kronerulling for at jeg skulle ha tidenes beste bursdagsfeiring, kolleger som avlastet meg og støttet meg og ikke minst en bedre halvdel som uten å nøle gikk fra kjæreste til sykepleier.

Ufortjent

I smertene og svakheten har det vært en endeløs rekke av besøk, gaver, klemmer, lykkønskninger og bønner. Folk som laget øyelapper til meg. Jeg møtte også leger og sykehuspersonale som ikke bare var dyktige, men behandlet meg med en varme og omtanke utover det profesjonelle. Jeg kan ikke forstå hvordan jeg har gjort meg fortjent til alt dette.

Jeg tror jeg skjønner det nå, Stian. Det er dette som er nåden. Og mens jeg ­karrer meg tilbake til et normalt liv ­tenker jeg på hvor heldig jeg er som har fått ­
oppleve den.


Didrik Søderlind er rådgiver i Human-Etisk Forbund og redaktør for tidsskriftet Humanist. Innlegget sto først på trykk i Vårt Land og er publisert på Verdidebatt.no.