Hopp til hovedinnhold

Å miste privilegier

I debatten om et lite kors på kirkegårdsporten på Kvernes kan jeg bidra til å senke blodtrykket hos enkelte, skriver pressesjef Jens Brun-Pedersen.

Jeg har stor forståelse at det kan være smertefullt for mange kristne å se at bevissthet om mangfoldet i den norske befolkningen medfører at ikke kristne symboler blir enerådende på felles, offentlige arenaer. Det koster å miste privilegier.

Desto mer gledelig er det at kloke folk i ledelsen i Den norske kirke (Dnk) innser at de må se privilegier forsvinne mot større frihet og selvstendighet i retur - når bindingene til stat og kommuner er i ferd med å løses opp. Livssynsmangfoldet i Norge vil kunne glede seg til en mer offentlig likebehandling når den norske staten innser at den må ta likeverd på alvor. Offentlige myndigheter bør være for alle, mens Den norske kirke eller Human-Etisk Forbund bør primært være for sine medlemmer.

Senke blodtrykket

Når Human-Etisk Forbund (HEF) i avisa Tidens krav – i debatten om et lite kors på kirkegårdsporten på Kvernes – blir kalt «en sekt» som både skal være «rasende» og «militante», kan jeg bidra til å senke blodtrykket hos enkelte. Vi har verken profeter eller hellige skrifter å forholde oss til. Vi anser tvil som en dyd, og har friske meningsutvekslinger oss i mellom og er uenig om det meste. Slikt minner lite om en sekt. Uenighet til tross, vi står derimot fast på menneskerettighetene der religionsfrihet for den enkelte, troner høyt.

Likebehandling er en rød tråd i menneskerettighetene. Staters behandling av mangfold, kan ikke være styrt utelukkende av hensyn til et flertall, men til individers rettigheter og plikter. Det skal ikke minst kristne være glade for. Det kan se ut som om de troende om ikke lenge vil være i mindretall i vår nasjon, jfr. undersøkelser om nordmenns gudstro. Da blir det nok viktigere å holde fast ved og vokte enkeltindividers trosfrihet enn å tviholde på gamle flertallsprivilegier framover.

Gjenspeile folks tro

Menneskerettigheter setter nemlig grenser for hva et flertall kan beslutte. Derfor er det vår alles plikt til å påse at en sekulær stat garanterer for ethvert individs frihet til å ha, dyrke, skifte eller ikke ha en religion. Selv om stat og kommuner bør bli sekulære, skal ikke samfunnet være det. Det skal gjenspeile folks tro og deres aktiviteter.

Det må være full frihet til å bære kors og til forkynnelse på gater, torg og i menighetshus. På fellesområder som gravlunder eller i offentlige institusjoner må man gjerne sette opp et mangfold av religiøse symboler. Men det vil være umusikalsk om bare humanistsymbolet eller bare kors skulle ruve alene. I alle fall når nye fellesarenaer skal etableres.

Gjerne vigsles

For HEF må gjerne felles gravlunder vigsles. Det bør ikke bety noe for mennesker som ikke forholder seg til hva dette måtte innebære for religiøse. Heldigvis må det - og skal det være full frihet til å ha kors, humanistsymbol eller andre religiøse symboler på gravsteiner.

En gang var de unge pliktige til å konfirmere seg i kirken for å få jobb eller utdanning. Lærere måtte være medlem i Dnk for å undervise i kristendom i offentlige fellesskoler. Den tid er over. Flere endringer står for tur.

Imens kan kristne glede seg over at barn av kristne kan delta i religionsutøvelse i skoletida mens andre må bruke sin fritid til slikt. De kan glede seg over å få kristne andakter i NRK hver morgen. Den norske kirke mottar over 300 millioner årlig til trosopplæring av barn og unge menighetsbarn. Kristne foreldre kan sende sine barn til kirken for å ivareta både kulturarv og tro.

Det ville ikke forundre meg om det vil styrke kristent menighetsarbeid når kristne individer selv må ta større ansvar - når stat og kommuner ikke lenger kan favorisere ett utvalgt livssyn.


Dette innlegget ble først publisert i Tidens Krav 7. juli, og sto på trykk i Vårt Land 19. juli.