Hopp til hovedinnhold

Stat og kirke: ikke fullt skille ennå

Skrevet av Jens Brun-Pedersen Nyheter Sekulær stat Skille stat og kirke HEF i media
– Endrede relasjoner er et mer presist uttrykk enn et skille, skriver pressesjef Jens Brun-Pedersen.

Det har tatt sin tid i Norge å innse noe så innlysende som at et trossamfunn er primært til for sine medlemmer, mens en stat er for alle. Rolleblandinger her har vært et kjennetegn på det norske samfunnet i mange år.

Likevel, når vi våkner første nyttårsdag 2017, kan vi proklamere at vi har et skille mellom staten og Den norske kirke? Dessverre ikke. Endrede relasjoner er nok et mer presist uttrykk – også i noen år framover.

På vei

I 2008 fikk vi et kirkeforlik på Stortinget som varslet et skille mellom kirke og stat. Det ironiske er at vi kun fire år etter fikk grunnlovsfestet nettopp en statskirkeordning med formuleringen «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten». Norske politikeres veier i livssynslandskapet, er ofte uransakelige. Noen av oss vil mene at først når denne grunnlovsparagrafen endres, vil vi med full dekning kunne si at vi har et skille mellom staten og Den norske kirke (Dnk).

Vi er likevel på vei. Det er all grunn til å gratulere kirken med at den fra 1. januar får større frihet til å styre egen virksomhet. Blant annet får den arbeidsgiveransvaret for sine 1600 ansatte. Allerede nå er det kirkelige organer som utnevner biskopene. Dessuten skal kirken bli et selvstendig rettssubjekt. Helt herre i sitt eget hus, blir den likevel ikke.

Derfor bør vi nok vente til særlovgivning for Dnk er fjernet og alle tros- og livssynssamfunn behandles likt gjennom en felleslov, før vi slår fast at et skille er skjedd.  Først da kan vi stille oss i rekken bak Frankrike som ordnet opp i dette for 112 år siden, og USA for godt over 200 år siden.

Lovregulert

I høringsnotatet om skillet, klarer ikke Kulturdepartementet (KUD) helt å slippe taket. Selv om en skal ha forståelse for at det trengs noen reguleringer i overgangsfasen fra statsinstitusjon til en selvstendig kirke, så tyder mye på at Dnk vil forbli strengt lovregulert ennå i noen år.

Heldigvis varsler KUD at «en rekke bestemmelsene i kirkeloven» kan oppheves fra og med 2020. Vi får håpe ambisjonene er enda større, at hele kirkeloven kan skrotes til slutt - til fordel for en felleslov.

KUD skriver i sitt høringsnotat at «kirkelige organers rettslige handleevne skal være fast og avgrenset i lov» og at Dnk fortsatt skal være «en særlovregulert størrelse». Det gir ikke gode signaler til et trossamfunn som skal stå helt fritt.

Prestetetthet

Et tydelig tegn på at det er vanskelig for et departement å holde fingrene fra fatet, er forslaget om å lovfeste en nedre grense for prestetetthet i landet og hvor mange sogn og bispedømmer det skal være. Vi synes myndighetene bør ha tillit til at Dnk selv etter beste evne vil sørge for at kirker, menigheter og medlemmer får god betjening.

Uforandret

Når jeg betaler avgifter for mine foreldres gravplass, betaler jeg en giro det står Den norske kirke på. Skal det bli slik også i framtida? De fleste vil trolig mene   om et skille mellom kirke og stat, at det også skal innbefatte alle offentlige institusjoner – de kommunale inkludert. Det hjelper lite med et skille mellom stat og kirke dersom de tette båndene mellom kommuner og Dnk skal fortsette uforandret. Dette temaet har vært forunderlig lite framme i debatter og drøftinger rundt skillet mellom stat og kirke.

På sidelinjen

Politikerne kan begynne med å gjennomføre det fire offentlige og ett kirkelig utvalg har anbefalt: å overføre gravferdsforvaltningen tilbake til fellesskapet (kommunene).

Ikke minst på bakgrunn av en utbredt erkjennelse av at individer som ikke er medlemmer av Dnk, også har en tendens til å dø. Ordningen i dag innebærer at det er Dnk som bestemmer hvem som skal ha ansvaret for denne offentlige oppgaven. De folkevalgte er satt på sidelinjen – til tross for at hele befolkningen blir berørt av den. Flere utfordringer står i kø. Mange kommunestyrerepresentanter har med forundring blitt fortalt at budsjettforslag fra kirkelige fellesråd bare skal bankes igjennom uten diskusjoner.

Paragraf 15

Hva inneholder slike budsjetter?  Paragraf 15 i kirkeloven forteller hva kommunens økonomiske ansvar er: utgifter til bygging, drift og vedlikehold av kirker, utgifter til stillinger for kirketjener, klokker, organist ved hver kirke, driftsutgifter til fellesråd og menighetsråd og til administrasjon og kontorhold, utgifter til lokaler, utstyr og materiell til konfirmasjonsopplæring – og utgifter til kirkelig undervisning, diakoni og kirkemusikk i soknene.

Jeg skal la framtidig finansiering av tros- og livssynssamfunn ligge i denne artikkelen. Likevel, en trenger ikke være profet for å spå at staten vil sørge for finansiering av disse i mange år ennå. Politikernes mål bør være at også Dnk selv får det økonomiske ansvaret for deres egne aktiviteter på kommuneplan, slik det forventes av andre liknende samfunn.

Mer enn ord

Samtidig bør journalister påse at denne delen av paragraf 16 i Grunnloven blir mer enn ord. En forutsetning for et reelt skille er at: «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.» Allerede nå har vi sett statens forsøk på å unndra seg denne bestemmelsen. For eksempel er det bare Dnk som får støtte til å dekke lovpålagte pensjonsutgifter.

Når internasjonale forskere vurderer om et land kan sies å ha en statskirkelig ordning, undersøkes det om et trossamfunn er grunnlovsfestet og om staten gir fordeler til én utvalgt religion. Et annet kriterium som norske politikere bør være seg bevisst, er om en trosretning gis forrang i offentlig undervisning. Her synder Norge skamløst. Skillet mellom stat og kirke berører et vidt område.

Skilsmisseprosessen

Den norske kirke står overfor store endringer. Overgangen fra en statlig institusjon til et selvstendig trossamfunn blir sikkert ikke smertefri. Særlig når endringene kommer samtidig med synkende dåpstall og trosoppslutning i befolkningen som gir grunn til bekymring for Dnk. Derfor er det all grunn til oppriktig å ønske kirken nye, gode år. Den skal allerede nå ha ros for å innse og godta at mange privilegier og særordninger vil bli borte i kjølvannet av skilsmisseprosessen. Til gjengjeld er gevinsten selvstendighet og kanskje også større trosmessig redelighet i medlemsmassen.

Når det røyner på i årene som kommer, kan kanskje pater Pollestads ord være en trøst: «Den norske kyrkja må våga å verta lita før ho kan verta stor.»


Les mer om forholdet mellom stat og kirke