Hopp til hovedinnhold

– Ja til et liberalt og inkluderende Norge

En konfronterende tilnærming til islam skaper flere problemer enn den løser, skriver fagsjef Bente Sandvig med flere.

Innlegget er skrevet av Ervin Kohn (Det Mosaiske Trossamfund), Ingrid Rosendorf Joys (katolikk og leder av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn) og Bente Sandvig (fagsjef, Human-Etisk Forbund).

Norge har en lite ærerik historie når det gjelder å forby religiøse uttrykk: jødeparagrafen, forbudet mot jesuitter og katolikker. Derfor gir det et visst ubehag å lese Bård Vegar Solhjell og Ketil Raknes oppskrift for hvordan VI skal håndtere islam, forstått bare som islamisme.

Ideen om at nå er et sekulært Norge truet av islam, er vel så farlig som ideen om at kristendommen er det.

Det blir en ny forestilling om at majoritetens kultur skal være ledende - tidligere den kristne, nå en streng sekularistisk posisjon. Igjen blir det like trangt for den som tenker annerledes enn majoriteten.

Det samme bekymrer FNs spesialrapportør for religionsfrihet, Heiner Bielefeldt. I sin rapport fra Danmark påpeker han hvordan kravet til konformitet og assimilering øker, og gjør rommet for mangfold stadig mindre.

En årsak til ubehaget er dette «VI»-et: et samstemt Norge som har lagt religion bak seg, og unisont slutter opp om sunne norske verdier. Det stemmer jo ikke, at vi alle er så hjertens enige. Politikk handler om ulike verdier, interesser og motsetninger som bryner seg på hverandre. Så også på livssynsområdet.

Vi må klare både å ivareta et felles verdigrunnlag, og å leve i et uenighetsfellesskap. Samtidig har man selvfølgelig rett til å kritisere og utfordre hverandre.

Rett til å uttrykke sin religion, også sammen med andre i det offentlige rom, er en sentral del av trosfriheten. Det er strenge krav som må oppfylles hvis dette skal begrenses. En følelse av panikk, eller at det er ting man ikke liker, er ikke grunn god nok til å rope på forbud. I et land som holder ytringsfriheten høyt, er det ironisk at man samtidig vil begrense en bestemt gruppes rett til religiøse ytringer.

Vi er ganske sikre på at en konfronterende tilnærming skaper flere problemer enn den løser.

Det er neppe mangel på kritikk av islam som er problemet i dagens Norge. Det er mye å diskutere, og kunnskap og erfaring å bygge på når det gjelder sosial kontroll, kvinneundertrykking, radikalisering og ekstremisme. Både islam og andre livssyn vært til stede i landet over flere generasjoner, så vi starter ikke fra scratch.

Det er ulike trender innen islam i Europa, men her presenteres en ensidig og farlig oppfatning av at islam er lik islamisme. Og at det vil vi demme opp for, hvis vi blander oss i kvinners bekledning og holder religion på bakrommet. Det er vanskelig å finne dekning for dette. Frankrikes konfronterende linje hva bekledning angår har ikke lykkes.

Vi trenger å mobilisere alle gode krefter, også muslimers - i kamp mot mørkemenn og ekstremisme. Hvorfor trekkes ikke de det her snakkes om, med i prosessen med å utforme det nye Norge?

Staten skal være sekulær, men det finnes bedre og mer inkluderende måter å organisere det sivile samfunnet på, enn å stille menneskerettslig utfordrende krav til innbyggere med en bestemt religion (jf. Stålsettutvalgets modell for et livssynsåpent samfunn).

Vår omskriving av prinsipper å diskutere ut fra vil være:

  1. Staten og dens virksomhet må være sekulær, men skal ha en positiv holdning til tro og livssyn som viktig for mange.
  2. Et norsk verdifellesskap bygger på demokrati, menneskerettigheter, rettsstatsprinsipper og på å respektere norsk lov.
  3. Norsk kan man være på mange måter. Kongen klarte i sin tale nylig å få fram mangetydigheten i det norske, uten å kreve at alle må bli like.
  4. Tro og livssyn er både en privatsak, og et anliggende for samfunn og stat. La oss absolutt støtte de som trenger det! Men ikke ved bruk av statsmakt, påbud og forbud.
  5. Målet er å få et mangfoldig samfunn til å fungere. Da må vi klare å skille mellom staten og det sivile samfunn.

Det norske samfunnet står overfor varige endringer.

Det kan vi klare, hvis vi fullfører skillet mellom stat og kirke og lager en helhetlig, menneskerettsbasert tros- og livssynspolitikk der staten likebehandler alle borgere. Vi må bygge videre på den gjensidige tillit vi er så avhengig av.

Vi mener at det å beholde og utvikle Norge som et liberalt, livssynsåpent og inkluderende samfunn er gull verdt!


Relaterte debattinnlegg: