Hopp til hovedinnhold

– Vi trenger noen grunnleggende fellesverdier

Kan vi la være å jobbe mot ulikheter, ulikestilling og diskriminering? spør Tom Hedalen.

Innlegg er skrevet av Tom Hedalen, styreleder i Human-Etisk Forbund, og ble først publisert i Drammens Tidende.

Norge er i endring, vi har blitt et mer mangfoldig og ikke minst mer sekulært samfunn. Halvparten av norske borgere sier nå at de nå står nærmest et humanistisk livssyn uten gudstro, det er en dobling på åtte år. Vi har fått flere ulike trossamfunn samtidig som færre er religiøse – tre av ti tror på Gud, 43 prosent av oss oppgir å være kristne.  Det er på tide å modernisere tros- og livssynspolitikken slik at den blir relevant, bærekraftig og gjenspeiler det samfunnet vi lever i.

Det bør også innebære at det stilles tydelige krav til de som mottar økonomisk støtte fra fellesskapet.

Stadig flere tar debatten om hvordan tro- og livssyn skal finansieres og hvordan vi bør definere vilkår for utbetaling av den økonomisk støtten. Tidligere i år vedtok Stortinget å utrede muligheten for å frata trossamfunn støtte dersom de oppfordrer til lovbrudd, finansieres av stater som bryter fundamentale menneskerettigheter, eller begår «andre alvorlige forhold». Senere i sommer foreslo Agenda – utvalget for bedre integrering, med representanter fra Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Venstre og KrF at brudd på diskrimineringslovgivningen bør kunne føre til at tros- eller livssynssamfunn mister hele eller deler av den offentlige støtten.

Videre foreslår utvalget at likestillingsloven skal følges, men åpner for trossamfunnene aktivt kan søke om dispensasjon med teologisk forankrede begrunnelser.

Finansiering er et av de viktigste virkemidlene myndighetene har i dag og kan gi et klart signal om hvilke forventninger vi har til tros- og livssynssamfunn. Jeg mener vi skal ha høye forventninger og stille tydelige krav. Religion er makt og mange trossamfunn setter etiske standarder for sine medlemmer.

Staten skal selvsagt ikke blande seg i teologiske spørsmål, men vilkår for offentlige støtteordninger bør være transparente, ha forankring i våre fellesverdier og være i takt med samfunnsutviklingen.

Denne debatten er et viktig bakteppe for utvikling av ny politikk. Kulturminister Linda Helleland ønsker at flest mulig kommer med innspill til regjeringens arbeid med ny stortingsmelding og lov. Initiativet er flott og absolutt på tide, modellen vi har i Norge trenger å sees kritisk på og oppdateres til dagens standard for hva er akseptabelt, føles rettferdig og er i samspill med de verdiene samfunnet vårt er bygget på.

I et stadig mer mangfoldig samfunn trenger vi noen grunnleggende fellesverdier.

Ytringsfrihet, likestilling og trosfrihet er et godt utgangspunkt når vi skal spør oss selv hva forener på tvers av tro og livssyn og gjør Norge til et inkluderende land der folk føler seg hjemme uavhengig av religioner.

De viktige verdidebattene oppstår når våre fellesverdier kommer i konflikt med hverandre.

I dag trumfer for eksempel trosfrihet over likestilling og trossamfunn som mottar offentlig støtte får ingen krav til å etterleve prinsipper om ikke-diskriminering på bakgrunn av kjønn eller legning. Her balanserer vi mellom kollektive verdier som livssynsfrihet og ikke diskriminering på grunn av sin tro – og andre friheter og rettigheter, som rett til å ikke bli diskriminert på grunn av kjønn eller legning.

Det er en vanskelig balansegang, til og med dem som jobber med menneskerettigheter er uenige i sine vurderinger på feltet.

Der noen mener at det er på tide å stille strengere krav til trossamfunn som får statsstøtte fordi dagens støtteordning er på kollisjonskurs med blant annet kvinnekonvensjonen, hevder andre at å fjerne statsstøtte er juridisk og menneskerettslig problematisk. I Norge fullfinansierer vi majoritetskirken over statsbudsjettet og kompenserer de andre trossamfunnene for å unngå diskriminering. Derfor må vi starte med å finansiere alle på like vilkår, med samme beløp per medlem og likelydende krav.

Jeg ønsker flere verdidebatter i tiden fremover.

Når annenhver person i Norge sier at humanistiske verdier står oss nærmest, må vi hele tiden utfordre oss selv på hva det betyr for måten vi organiserer samfunnet vårt på.  Med en ny lov under utarbeidelse blir det stadig viktigere å ta stilling til hvordan tros- og livssynsfriheten og andre menneskerettigheter nedfelles i lovgivning og offentlige ordninger.

Vurderer man godt nok rettighetskonflikter når man utformer nye lover eller er vi med på å støtte skjult diskriminering, sosial kontroll og de konservative kreftene som allerede har makt og påvirkningskraft?

Er det riktig at det nesten ikke finns kvinner i styrende organer i trossamfunn der kvinner er medlemmer, og som mottar offentlig støtte på bakgrunn av deres medlemskap? Vi må tørre å ta diskusjoner om grensene både for hva som kan ytres og utøves i religionenes og livssynenes rammer innenfor den offentlige finansieringen.

Vi har en lang tradisjon for at staten ikke kikker trossamfunnene i kortene. På den annen side – kan vi la være å jobbe mot ulikheter, ulikestilling og diskriminering?


Se flere innlegg i debatten om ny tros- og livssynspolitikk