Hopp til hovedinnhold

En tredje vei

Skrevet av Bente Sandvig og Jens Brun-Pedersen Nyheter Sekulær stat Skole HEF i media
– Det må være mulig å finne en slags tredje vei, mellom statskirke og monokultur på den ene side og en modell der stat og samfunn er underlagt samme strenge sekularisme.

Faksimile av Knut Arild Hareides innlegg "Religiøs berøringsangst" i Vårt Land 10.10.2016Innlegget er skrevet av fagsjef Bente Sandvig og pressesjef Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk Forbund, og sto først på trykk i Vårt Land 12.10.2016.

Innlegget er en kommentar til Knut Arild Hareides innlegg i samme avis, se faksimile.

Knut Arild Hareide avlegger Human-Etisk Forbund en visitt den 10. oktober. Vi skal visstnok lide av berøringsangst overfor religion. Det stemmer ikke. Som livssynssamfunn er vi opptatt av alles rett til å utøve sin ­religion eller sitt livssyn, og mener vi i et liberalt samfunn skal være svært tilbakeholdne med å forby eller begrense borgernes rett til livssynsutøvelse.

For oss handler det slett ikke om berøringsangst, men om å tilrettelegge for langt større likebehandling og likeverd enn det som har vært tradisjonen i vårt land.

Sekulær stat

Vårt livssynspolitiske mål er en sekulær stat som ramme rundt et pluralistisk samfunn, og nettopp å skjelne mellom stat og samfunn. Her synes vi fra hver sin kant at både Bård Vegar Solhjell fra SV og Knut Arild Hareide blander kortene, på ulike måter.

Det innebærer å rydde opp etter århundrer med en dominerende kirke tett koblet til staten. Både staten og Den norske kirke må definere sine roller på nytt. Enkelt sagt må Den norske kirke vikle seg ut av staten og finne sin plass i samfunnet sammen med alle oss andre.

Den norske kirke skal være et trossamfunn for sine medlemmer og de som ønsker det, ikke lenger være det offisielle Norges religionsvesen.

Det innebærer at kirken ikke skal ivareta oppgaver som angår oss alle - som gravplassforvaltning og livssynsmessig betjening i allmenne institusjoner. Tilsvarende må stat og kommune forberede seg på å ta over rollen som seremonimester ved sorg og store begivenheter i nasjonens og lokalsamfunnets liv, og ikke forvente at vi alle skal måtte være gjester på arrangementer i Den norske kirkes regi.

Skolen

At alle elever i norsk skole uten videre forventes å delta på gudstjenester i Den norske kirke, er for oss noe som burde høre fortiden til. Det har ikke noe med berøringsangst å gjøre, men er en del av den ryddingen som må til for at vi alle skal kunne være likeverdige i fellesskolen.

Alle elever bør lære om kristendommen, dens plass og rolle i utviklingen av samfunnet vårt, på godt og vondt - og på en måte som ivaretar retten til å stille kritiske spørsmål og ikke pålegger elever å være religiøse aktører. Kunnskap om, ikke opplæring i, må være rammen for skolens virksomhet.

Trosopplæring får Den norske kirke og andre egne midler til å ivareta i egen regi.

Verdiene

Kristne verdier og kulturarv må først og fremst målbæres og utvikles av kristne kirker og trossamfunn, ikke av staten.

Staten, Grunnloven, lovgivning og offentlige institusjoner skal ikke ha eller gi preferanse til en bestemt livstolkning. For oss er det en viktig presisering: Staten skal være upartisk, livssynsnøytral eller sekulær om du vil, men borgerne og det sivile samfunnet skal ha frihet til å utøve sin religion eller sitt livssyn.

Hareide blander uten videre disse to sfærene, og det kan ­synes som om Solhjell også gjør det. De kommer ut med to svært forskjellige samfunn, det ene tradisjons- og majoritetstungt - og det andre strengt sekularistisk.

En tredje vei

Vi vil altså et ­annet sted hen. Det må være mulig å finne en slags tredje vei, mellom statskirke og monokultur på den ene side og en modell der stat og samfunn er underlagt samme strenge sekularisme. Vi ønsker noe som ligner på det livssynsåpne samfunnet Stålsett-utvalget meisler ut, innen rammen av en sekulær stat.

Human-Etisk Forbund har ­ingen ønsker om et religions- og livssynsnøytralt offentlig rom. Det ville være et alvorlig brudd på retten til å utøve sin ­religion eller sitt livssyn alene eller sammen med andre. Hva SV ­mener, får andre svare for.

Det er forskjell på det som skjer i offentlig regi, og det vi, våre tros- og livssynssamfunn, meningsytrere, borgere av alle slag bringer til torgs.

Vi er enige med Hareide i at ingen skal behøve å gjemme bort viktige deler av sin religiøse ­eller livssynsmessige identitet når de trer inn i det offentlige rom. I samfunnet skal det være plass og rom for oss alle - med religiøse uttrykk, religionskritikk - og med stor grad av mangfold i livstolkninger.

Det felles

Utfordringen er å sikre et felles fundament og så å leve med uenighet i et fungerende uenighetsfellesskap. Det felles må vi finne i universelle verdier - demokrati, rettsstat og menneskerettighetene, og ikke verken i krav om forkjørsrett for en kristen majoritetstradisjon ­eller i en striks sekularisme.

Det vi opplever som viktige felles verdier i vårt samfunn, har endret seg over tid. Verdier som ytringsfrihet, religionsfrihet og likestilling har vunnet fram i kamp mot tradisjon og religiøs ensretting. Så når Hareide tilskriver alt vi har å være stolte av den kristne kulturarven, stemmer det slett ikke. Det er mange krefter som har bidratt, ikke minst arbeider- og kvinnebevegelsen.

Det er akkurat like galt å sette likhetstegn mellom majoritetstradisjonen og det å være norsk, som å hevde at det ikke er mulig å være norsk og ha en klar livssynsmessig identitet samtidig.


Se flere innlegg i debatten om ny tros- og livssynspolitikk