Hopp til hovedinnhold

- Jeg har lært mye om meg selv

I dag blir Stina Pedersen fra Arendal humanistisk konfirmant nummer 250 000 gjennom historien. Selv var hun ikke sikker på om hun ville bli konfirmert i det hele tatt.

En gjeng blide ungdommer samler seg til kurskveld i en bratt og smal gate i Arendal sentrum, omkranset av sørlandsk trehusbebyggelse. Blant dem er 14 år gamle Stina Pedersen, som står tydelig ut fra mengden i sin knallrøde jakke. Hun står også ut av en annen grunn, nemlig at hun er pekt ut som nummer 250 000 i rekken av humanistiske/borgerlige konfirmanter siden oppstarten i 1951.

Fra protest til tradisjon  

Da Kristian Horn startet opp Borgerlig konfirmasjon i 1951 var det 34 ungdommer som fulgte kurset. Selv om kursene ble stadig mer populære, var det gjennom 50- og 60-tallet ikke flere enn 2-300 borgerlige konfirmanter per år. Den gang var Human-Etisk Forbunds tilbud for mange en protest mot kirken og et tydelig brudd med det tradisjonelle. Og fram til 1968 var det kun i Oslo det var mulig å konfirmere seg borgerlig.

Det har imidlertid forandret seg. Nå er Humanistisk konfirmasjon blitt en sterk og langvarig tradisjon i de fleste deler av landet med over 10 000 konfirmanter årlig.

– Det er blitt ganske vanlig å konfirmere seg humanistisk i Arendal. Det er flere fra skolen min som velger å gjøre dette. Jeg har hørt om noen som er nødt til å konfirmere seg kristelig, for det er bare sånn det er i familien. Men utover det er det vanlig å kunne velge, forteller Stina.

Humanistisk konfirmasjon eller ingenting

Stina er ikke døpt, og kommer ikke fra en spesielt religiøs familie. Da hun skulle velge om hun ville konfirmere seg, sto valget mellom Humanistisk konfirmasjon eller ingenting. Hun var lenge usikker på hva hun skulle gjøre.

– Mamma hadde snakket lenge om konfirmasjon, at jeg burde tenke på hva jeg hadde lyst til. Hvis det ikke fantes Humanistisk konfirmasjon hadde jeg valgt ikke å konfirmere meg, jeg er sikker på det. Til slutt bestemte jeg meg for å starte på kurset og prøve det, og så kunne jeg bestemme om jeg skulle gjennomføre konfirmasjonen.

Stina Pedersen og kursleder Ylva Thornton
Stina sammen med kursleder Ylva utenfor HEFs lokaler i Arendal.

På konfirmasjonskurset fikk Stina 19 år gamle Ylva Thornton som kursleder, og hun er imponert over Ylvas evne til å gjøre undervisningen spennende.

– Jeg synes det er veldig bra at kurslederen vår vinkler sakene på en helt spesiell måte. Hvis vi for eksempel har om menneskerettigheter gjør hun det om til en lek, slik at vi forstår det på en annen måte. Det blir mye gøyere, og vi skjønner det bedre.

Ler med hverandre – ikke av hverandre

Ungdommene på kurset er fra forskjellige skoler i Arendal, og i begynnelsen holdt de fleste seg med dem de kjente fra før, forteller Stina. Men etter hvert har samholdet i gruppa blitt veldig bra.

– Det har vært trygt å si sin egen mening uten at noen har reagert dømmende. Det har vært mye latter i gruppa. Vi har ledd med hverandre, i stedet for av hverandre.

Stina har fått flere nye venner i løpet av kurset, og har også funnet tilbake til gamle venner hun hadde mistet kontakten med. Hun har også fått utfordret seg selv gjennom å diskutere vanskelige valg.

– Jeg har lært mye av å høre hva alle de andre mener om temaene vi har snakket om. Dette er tanker som jeg aldri ville ha tenkt alene. Jeg har lært mye om meg selv. Hva er viktig for meg? Hvorfor gjør jeg som jeg gjør? Jeg innser at jeg har fordommer. At det ble diskutert uten at det ble gitt noe svar, og at meninger ikke ble sett på som rette eller gale satte jeg stor pris på.

En tøff, men fantastisk opplevelse

Stinas gruppe har, i likhet med mange humanistiske konfirmanter landet over, deltatt i rollespillet «På flukt». Her får ungdommene oppleve på kroppen hvordan det kan føles å være en flyktning –   uten å vite hvor man skal eller hvordan man vil bli behandlet.

Stina var i utgangspunktet litt negativ til rollespillet, hun tenkte det ville bli i tøffeste laget og ønsket egentlig bare å bli ferdig med det. Men selv om det ble enda tøffere enn hun hadde forestilt seg, sitter hun igjen med en veldig positiv erfaring.

– Det vanskeligste var kanskje det å gå og ikke vite hvor du skulle. Og vi ble behandlet hardt. Vi trodde vi kunne stille spørsmål til de vi traff, og at de ville svare, men så svarte de bare frekt. Jeg fikk veldig følelsen av å bli sett ned på. Det var litt overraskende først, men så skjønte du at sånn er faktisk virkeligheten for mennesker på flukt.

– Etter rollespillet har jeg fått en enda større medfølelse for flyktninger, og jeg vil at vi skal ta bedre vare på dem enn vi gjør nå i dagens samfunn. Det var egentlig en fantastisk opplevelse. Jeg fikk se inn i en liten del av deres verden, hvordan de faktisk kan ha det. En sterk opplevelse som jeg kommer til å huske resten av mitt liv.

Stina og konfirmantgruppa i Arendal
Stina omkranset av konfirmantgruppa i Arendal.

Vil feire konfirmasjonskurset

Stina er glad og stolt over at hun valgte å fullføre konfirmantkurset, og nå ser hun forventningsfullt fram til seremonien lørdag 7. mai i Arendal kulturhus. Hun har ikke så stor familie, og hun er spent på om besteforeldre og andre som bor nordpå får til å komme. Men det gjør ingenting at de ikke er så mange.

– Vi skal ha selskap og jeg gleder meg veldig til å være sammen med familien min. Jeg synes det er hyggelig at vi er få, for det blir tettere og jeg kan snakke med en og en person samtidig som alle kan høre.

For Stina er seremonien først og fremst en feiring av at hun gjennomførte konfirmasjonskurset og har lært mye som hun kan ta med seg videre i ungdomstiden og livet.

– Det er veldig fint at ungdommer kan komme sammen og at ingen dømmer hverandre. Ungdom trenger en møteplass hvor alle kan diskutere viktige temaer på likt grunnlag.

– Jeg ønsker å hilse til min flotte kursleder Ylva og alle mine med-konfirmanter og si: Takk og gratulerer!