Hopp til hovedinnhold

Grip sjansen, Helleland!

Dagens finansieringssystem for tros- og livssynssamfunn hindrer reell religionsfrihet, skriver styreleder Tom Hedalen.

Dagens finansieringssystem for tros- og livssynssamfunn er uoversiktlig, urettferdig og gammeldags. I tillegg hindrer den reell religionsfrihet.

Den pågående skilsmissen mellom stat og kirke er en glitrende mulighet for kulturminister Linda Cathrine Hofstad Helleland til å rydde opp i en rotete finansieringsordning for tros- og livssynssamfunn. Det er en sjanse hun bør gripe. Pengestøtte fordeles ulikt. Alle tros- og livssynssamfunn må dokumentere hvor mange medlemmer de har for å få penger fra stat og kommuner. Unntatt Den norske kirke, som får fordelt penger etter forhandlinger med politikere der antall medlemmer ikke spiller noen rolle.

Altfor mange er medlem i et trossamfunn uten å ha meldt seg inn selv.

Det utløste ramaskrik da det kom for en dag at den katolske kirken hadde ført opp uvitende personer som medlemmer i sine registre. Nylig falt også særordningen for Den svenske, Den islandske og Den finske kirken i Norge bort som tillot dem å registrere folk som flytter til Norge uten å spørre dem først - og deretter oppgi medlemstallet som grunnlag for offentlig støtte.

Mange spør nå, og med rette, hvorfor tillater lovverk at Den norske kirke ikke må dokumentere antall medlemmer når alle andre er pålagt å gjøre det? Den eneste aktive kontakten Dnk har med sine medlemmer er utsendelse av valgkort i forbindelse med kirkevalget hvert fjerde år. Vi vet at mange blir overrasket over at de står oppført som kirkemedlemmer da, tar kontakt med media, med oss i Human-Etisk Forbund og melder seg ut av et trossamfunn som de ikke visste de var medlem av.

I tillegg blir nyfødte barn automatisk registrert i kirkeregisteret dersom én av foreldrene er medlem - og det skjer uten at foreldrene får beskjed. Slik fylles kirkens medlemsregister opp med såkalte tilhørige, uten at de har fått muligheten til å ta et aktivt valg om de vil tilhøre trossamfunnet.

Lik behandling er en forutsetning for reell trosfrihet.

Den norske befolkningen blir stadig mer mangfoldig. Nordmenn flest er ikke lenger kristne, og det må gjenspeiles i hvordan vi legger til rette for at folk skal få leve ut sin tro. Skillet mellom stat og kirke er et viktig skritt på veien for å møte denne utviklingen. Målet er et samfunn som ikke forskjellsbehandler sine borgere basert på hvem de er og hva de tror. Først da får alle en reell frihet til å utøve eget livssyn.

Derfor må politikere få på plass et rettferdig system. Dette innebærer at statlig støtte fordeles basert på antall medlemmer, og at disse medlemmene er registrert på skikkelig vis etter å selv ha tatt et aktivt valg om å melde seg inn. Medlemskap må kunne dokumenteres.

Løsningen ligger hos Helleland. Som ved alle skilsmisser, trenger stat og kirke nå å fordele ansvar og penger seg imellom. Dette kan løses på mange måter. Jeg oppfordrer kulturministeren til å gå inn for en løsning som åpner opp for lik behandling av alle religioner og livssyn.

Grip sjansen til å sikre reell religionsfrihet for fremtidens samfunn!

Innlegget er senest publisert i Østlands-Posten