Hopp til hovedinnhold

Å leve med mangfold

Livssynsfrihet HEF i media
En vanlig kortslutning er at man overser den viktige distinksjonen mellom en sekulær stat og et pluralistisk og mangfoldig samfunn, skriver fagsjef i Human-Etisk Forbund, Bente Sandvig.

Hilde Sandvik gir oss noe å tenke over i møtet med et større og mer krevende mangfold enn vi har vært vant til. I BT 8. januar skriver hun: «Dersom ein skal leve saman i eit mindre homogent samfunn, må sekulære liberalarar leggje frå seg den arrogante avvisninga av religionens plass. Og ein må vite kven ein er.» Og videre: «I sekulære samfunn er det eit premiss at religionen helst ikkje skal eksistere. Eksisterer den skal den visast til det private rom.» 

Som en som passer til merkelappen sekulær liberaler, vil jeg minne om at det er andre, mer inkluderende måter å se dette på. En vanlig kortslutning er at man overser den viktige distinksjonen mellom en sekulær stat og et pluralistisk og mangfoldig samfunn. Stat, kommune og tiltak/tilbud i offentlig regi, skal være sekulære. Men borgere, tros- og livssynssamfunn og andre aktører skal selvfølgelig kunne leve ut sin menneskerettslig gitte rett til fri livssynsutøvelse. Så må diskusjonen gå om grenseoppgangene. 

Svaret på hvem vi er, blir altfor ofte at vi og vår identitet er identiske med den norske, kristne kulturarven. Dermed bekreftes og befestes religion som identitetsmarkør. Vi snakker om flerkultur og multikulturalisme som kategorier som låser enkeltindivider fast i en endimensjonal oppfatning av identitet. I neste omgang opplever mange at «vi og vår kultur» trues av «de andre og deres». I stedet for politikere som bygger opp under dette, trenger vi dem som er opptatt av hvordan vi kan leve med mangfoldet. 

Vi må lære oss å manøvrere i et konfliktfellesskap, uten å rope på forbud mot alt vi ikke liker, eller lengte tilbake til en oppdiktet harmonisk tilstand som strengt tatt aldri har eksistert.