Gravferd

Å komme tett på mennesker i en «naken» og sårbar situasjon, og kunne være til hjelpe og nytte, trekker trekker Anne Østgaard frem som noe av det fineste med å være gravferdstaler for Human-Etisk Forbund. Nå har hun samlet dikt om døden - hun kaller det en håndsrekning til større fortrolighet med døden .

Døden rammer oss alle, før eller seinare. Det er noko vi har til felles. Men religion har vi ikkje til felles lenger. Sånn har det vorte. Som Kong Harald sa det i ein tale i 2016: «Nordmenn trur på Gud, Allah, altet og ingenting». Med andre ord: Vi er ein mangfaldig gjeng.

Ingen av dem trodde at de kom til å gifte seg i voksen alder, men i juni i fjor giftet Morten og Kjell seg humanistisk. Bare noen måneder senere døde Mortens mor, og bryllupet ble tett etterfulgt av en begravelse. – Det viktige med seremonier er at flokken samles. Det å oppleve noe sammen skaper minner som man skal ha med seg resten av livet.

Å bistå pårørende med Humanistisk gravferd og minnetale er en av våre viktigste og mest meningsfylte oppgaver.

– Jeg er glad for at Margit Sandemo følte seg hjemme hos oss. Det viktigste er at man er fri til å tro hva man vil, sier generalsekretær Trond Enger.

HEF og Oslos kulturbyråd diskuterte det økende behovet for nøytrale seremonirom i hovedstaden.

Gravferdsseremonien gjenspeiler det humanistiske livssynet vi står for, skriver generalsekretær Kristin Mile.

Vi har undersøkt nordmenns mening om gravferd, og lanserer to krav for fremtidens forvaltning.

– Verdighet skal prege alle deler av prosessen etter et dødsfall, skriver seremonisjef Lene Mürer.

I helgen var 26 engasjerte frivillige samlet i Oslo på kurs. Her fikk de lære om hva det innebærer å være humanistisk gravferdstaler.