Hopp til hovedinnhold

Hvorfor markerer vi døden?



– For å betrygge oss som lever. Så vi vet at det er noe som skjer når vi dør, at det vil bli markert uansett, tror Kristopher Schau.

↵ Tilbake til Tema: Døden

Vi markerer døden til mennesker vi ikke kjenner hvis det er noe vi føler oss berørt av, for eksempel ved ulykker. Vi markerer døden hvis det ikke er noen kropp å gravlegge, for eksempel ved tap på sjøen. Finnes ingen nære pårørende, har vi et system for at samfunnet tar seg av begravelsen, selv om det ikke kommer noen gjester.

Hvorfor markerer vi egentlig døden?  

Måten vi har markert døden på har endret seg siden tidenes morgen. Her kan du lese mer om begravelser gjennom tidene.  

Seremonien hjelper kroppen å forstå at noen har gått bort

Kaja-Melsom_Foto-Arnfinn-Pettersen.jpgHuman-Etisk Forbunds egen husfilosof Kaja Melsom. Det å ta farvel med noen som har stått oss nært, er et allmennmenneskelig behov. Når noen forvsvinner og blir borte, kan det være veldig utfordrende å ta det inn over seg. Selv om vi har stått ved dødsleie og sett at personen sovner inn, kan det være vanskelig å forstå at dette skal vare for alltid. 

Filosof i Human-Etisk Forbund, Kaja Melsom, beskriver at det foregår en kamp i underbevisstheten, der kroppen ikke greier å ta innover seg at noen har gått bort, selv om hjernen har forstått det:

Fornuften har forstått det med ord: han er død. Men kroppen sliter med å forstå det. Derfor vil en sermoni hjelpe kroppen med å ta inn at den avdøde er død, og hjelpe oss i gang med en sorgprossess.   

– Søren Kierkegaard mente at noen ting forstår vi først og fremst med kroppen, ikke med hodet. Dette er jo en forklaring på hvorfor seremoniene har vært så viktige. At ritualer og seremonier har vært en suksess, forteller Melsom.   

Markere døden når man ikke har pårørende   

Schau.jpgKristopher Schau har deltatt i mange begravelser som den eneste gjesten. Kristopher Schau skrev i 2009 boka På vegne av venner som handler om hvorfor vi markerer døden selv når den som har gått bort ikke hadde pårørende.

– Boka handler om de begravelsene der det ikke er forventet at det skal komme noen. «På vegne av venner» er den ordlyden som ble brukt i dødsannonsene for å markere at her er det ikke noen venner eller familie som har tatt ansvar for seremonien, forteller Schau, det er det kommunen som har gjort.

Selv når den avdøde ikke har pårørende eller noen personer i sin krets markerer samfunnet at et liv er borte. Da er det kommunen som tar på seg ansvaret for å arrangere en markering. 

Schau forteller at det var en merkelig opplevelse å skulle gjøre research og skrive boka.

– Det var veldig rart, fordi jeg ante ikke hva jeg gikk til, forteller Schau og trekker frem at det var veldig stille i alle begravelsene.

– Det var særlig flott i de seremoniene hvor presten hadde gjort seg skikkelig flid med minnetalen, selv om det mest sannsynlig ikke skulle komme en eneste gjest i begravelsen.

På spørsmål om hvorfor han tror samfunnet tar ansvar for å arrangere begravelser, selv om det ikke finnes etterlate, er Schau klar i sitt svar:

– Det er for å betrygge oss som lever. Slik at vi vet at det er noe som skjer når vi dør, at det vil bli markert uansett. 

Kollektiv markering av sorg – hvorfor markerer vi døden til folk vi ikke kjenner?

Jone med mic helt oppi.jpgTeolog og forsker Jone Salomonsen ved Universitetet i Oslo, forsker på kollektiv markering av sorg. Innimellom får vi som medmennesker behov for å markere at noen har gått bort, selv om vi ikke kjenner dem. Da terrorhandlingene rammet Norge 22.juli 2011, var det mange som ble direkte berørt, men også veldig mange som ikke ble det. Den siste kategorien hadde også behov for å markere det som skjedde.

– Da er det ikke det faktum at vi ikke kjenner dem som døde som er grunnen. Det er det at det er noe i akkurat den døden som angår oss. For eksempel når mange dør, når det skjer en urettferdig død eller en død hvor vi kjenner «det kunne vært meg», forteller Jone Salomonsen. Hun er teolog og forsker, og jobber ved Universitetet i Oslo. 

– Da får vi som medmennesker behov for å gjøre noe. Det kan være å ta med seg noe til stedet hvor for eksempel ulykken har skjedd, som blomster, lys eller hviskende ord.

Salomonsen forteller at selv om vi mennesker er tett knyttet til hverandre, tenker vi sjeldent over det. Men det kommer frem når det skjer noe dramatisk. 

– Da kjenner vi at vi er en del av den samme helheten, at vi alle er linket sammen på et vis. Dermed får man også behov for å markere og vise sin respekt for dem som har gått bort. 

Prosjekt Døden

Eivind er dødsekspert. Siri vil helst ikke snakke om døden.

I denne podkasten prøver de sammen å finne ut av hvordan man kan nærme seg døden.