Hopp til hovedinnhold

Hva skjer med meg når jeg dør?



Det praktiske som skjer rundt, og med, en død kropp er ukjent for de fleste. Dette kan gjøre døden unødvendig fjern.

↵ Tilbake til Tema: Døden

Hva skjer meg meg når jeg dør, og frem til begravelsen?  I det moderne samfunnet er det få som forholder seg til døde kropper. I gamle dager var det vanligere å dø hjemme, og dermed ble vi også oftere eksponert for den nære døden. I noen dalstrøk i Norge var det til og med vanlig å ta portrettbilde av den avdøde, og henge bildet opp på veggen ved siden av andre avdøde familiemedlemmer.  

Historien under er et utdrag fra episode 2 i Prosjekt Døden - en podkast av Human-Etisk Forbund, hvor Eivind forteller hva som kommer til å skje med ham når han han en dag dør.

Hva skjer egentlig med kroppen min når jeg dør?

- En historie av Eivind, programleder i Prosjekt døden – en podkast av Human-Etisk Forbund

Det skal ikke gå mer enn ti virkedager fra jeg dør til jeg skal være kremert eller gravlagt. Hva skjer egentlig med kroppen min gjennom de ti dagene? 

Uansett om jeg faller om på gata eller blir påkjørt av trikken, sovner stille inn på et sykehjem eller dør på sykehus, settes det i gang et apparat for å ta vare på kroppen min etterpå.  

Dør jeg på et sykehus, kommer en sykepleier og steller kroppen min og tenner kanskje et lys. Det er omtrent det samme som vil skje dersom jeg dør på sykehjem. Hvis jeg dør hjemme, og de nærmeste ønsker det, kan kroppen bli værende hjemme en liten stund. 

Uansett hvor jeg dør, må det skrives ut en legeerklæring. Det er greit for alle å være sikre på at jeg faktisk er helt død. Legen skal også avkrefte at det har skjedd noe mistenkelig, eller at jeg bare later som. 

Kroppen min flyttes, senest innen et døgn. Hvis jeg dør på mitt lokale sykehjem her i Oslo, blir jeg fraktet ned på kjølerommet til sykehjemmet. Faktisk dør så mange som 80% av alle nordmenn på omsorgsinstitusjon.

Hvis jeg dør hjemme i rekkehuset på Lindeberg, vil et begravelsesbyrå bringe kroppen min til kjølerommet på Ullevaal sykehus. Skulle jeg være så uheldig å bli tatt av dage, kanskje av min nemesis, vil kroppen min havne på Rikshospitalet for rettslig obduksjon. Nedbrytningen av kroppen min begynner med en gang jeg dør, men bremses ned på kjølerommet.   

Underveis i denne perioden er det ikke uvanlig at de pårørende kommer for å se meg en siste gang. Ved en slik syning vil det ofte være tydelige spor på at kroppen min har begynt å brytes ned. Huden vil være hvit, kald og klam. Øynene vil ha begynt å synke sammen og det er ofte vanskelig å få kjeven til å være lukket. Dette er noe annet enn det man ser på amerikansk film, der kroppen ser levende ut. Det er en vanlig oppfatning blant de som jobber med døden at det er bedre for sorgprosessen å se at avdøde faktisk er død.  

Begravelsesbyrået kan kle på kroppen min egne klær hvis jeg eller mine nærmeste har ønsker om det. Hvis ikke blir jeg kledd i en likskjorte, en slags kjortel som er åpen bak og uten lommer. Har jeg fortsatt noe hår igjen, blir det dratt en kam gjennom det. Når kroppen ligger i kista er jeg klar for å fraktes til min egen begravelse. 

Det er to ting som kan skje med kroppen min etter gravferden. Enten kan både kroppen og kista kremeres eller så begraves kroppen mens den ligger i kisten.

Jeg skal uansett ligge i kisten under seremonien. Man kan velge den kisten man vil, enten man skal begraves eller kremeres. Alle kister er laget for at de skal brytes ned i løpet av 20 år, og på den tiden er både kista og kroppen blitt til jord. Da kan noen andre overta plassen min, for eksempel noen andre i familien. Alternativt vil gravstenen bli tatt bort, sånn at graven kan stilles til rådighet for noen andre. Gjenbruk av graver er viktig for at vi skal få plass til alle som skal gravlegges i framtiden. 

Selv vil jeg kremeres. Det vil nesten halvparten av de som dør i Norge i dag. Kisten min blir brakt til krematoriet etter gravferdsseremonien. Der blir den ofte stående litt før det er min tur til å bli kremert. Kremasjonsovnen er en spesialbygd ovnstype som holder over 1000 grader under selve kremasjonen.  

Asken som blir igjen legges i en urne som kan begraves på en gravplass eller så kan asken spres. Hvis jeg får tillatelse av fylkesmannen, eller statsforvalteren, vil jeg ha min aske spredd på et fjell som betyr mye for meg.  

Prosjekt Døden

Eivind er dødsekspert. Siri vil helst ikke snakke om døden.

I denne podkasten prøver de sammen å finne ut av hvordan man kan nærme seg døden.