Hopp til hovedinnhold

Begravelser gjennom tidene



I alle år har mennesket markert døden, men tradisjonene har forandret seg. Her kan du lese mer om hvordan begravelser har sett ut gjennom tiden.

↵ Tilbake til Tema: Døden

Når begynte man med begravelser?

De aller eldste gravene som er funnet er over 40 000 år gamle. Selv om det ikke alltid er lett å vite  hva folk mente med handlinger så langt tilbake i tid, har arkeologer funnet lik som helt klart er behandlet med omhu og omsorg. De døde ble gravlagt i nærheten av bosetninger, gjerne sammen med smykker, verktøy og blomster. Alt dette vitner om at døden må ha vært betydningsfull nok til at man ønsket å markere den.    

Fra da mennesket ble bofast og sivilisasjonene oppsto i Midtøsten, vet vi mer om dødens betydning i samfunnet. Skriftlige kilder beskriver etterlivet og verdien av å behandle den døde med verdighet.  

Begravelser i Norden

Her i Norden tilsier kilder fra middelalderen at det var viktig at alle fikk en verdig begravelse. Selv fiender skulle begraves. Når vi tenker på gravferder fra vikingtiden ser vi gjerne for oss en brennende pil som treffer et skip på fjorden. I virkeligheten var også begravelse og hauglegging vanlig. Seremoniene var etter alt å dømme svært personlige og skulle gjenspeile den dødes liv og bragder. De levende holdt kontakten med de døde ved å legge ut mat og helle drikke, helst øl, på gravhaugen. Stelte man godt med de døde ville de verne om de levende. Ble de ikke gravlagt riktig og holdt fornøyde med blot, kunne man risikere dårlige avlinger.   

I vikingtiden ble gravferden arrangert den syvende dagen etter dødsfallet. Den samme dagen ble gravølet holdt, og det var bestemt ved lov at en tredjedel av arven skulle brukes til å brygge øl.   

Kristningen endret ritualene

Med kristningen av landet endret gravferden seg i Norge. Kirken forsøkte å erstatte de gamle skikkene. Nå skulle alle gravlegges på kirkegården. For de alle fleste var kirkens bidrag begrenset til bønn og jordpåkastelse. Det var ikke nok prester til å kunne bistå over hele landet når noen døde. Bønnen ved graven ble derfor ofte delegert til en lesekyndig mann i bygda og prestens jordpåkastelse ble gjort lang tid etter gravferden.   

Kirken klarte likevel ikke å fortrenge alle gamle skikker. De pårørende fikk hjelp av slektninger og naboer – det såkalte bederlaget – til å stelle den avdøde og frakte kroppen til kirka for gravlegging. Sammen holdt de likvake den første natten etter dødsfallet. Der skulle den døde holdes med selskap med “mat, drikke og støyende likdans”. Mange av skikkene som skulle beskytte mot urolige døde og sørge for at sjelen ikke ble hengende igjen, ble fortsatt praktisert, som å dekke til speil og åpne vinduer.  

En mer personlig seremoni  

Fra 1800-tallet hentet den urbane overklassen inspirasjon fra kongelige begravelser og kroningsseremonier. Forseggjorte æresportaler ble bygget og spesialkomponerte musikkstykker skrevet. Fra bønn og jordpåkastelse ved graven ble det nå vanligere med seremoni inne i kirken. I prekenen snakket presten nå om hvem den avdøde var, som et tydelig skifte til en mer personlig seremoni.  

Samtidig som seremonien ble mer personlig ble håndteringen av de døde profesjonalisert. Kistesnekkere og vognsjåfører begynte å tilby de etterlatte flere tjenester, og ble slik til de første norske begravelsesbyråene. Sakte, men sikkert tok de over transport og stell av de døde fra bederlagene.  

Flere alternativer for ikke-kristne  

Fra slutten av andre verdenskrig ble både samfunnet og gravferdsritualene mer mangfoldige. Majoriteten av gravferder blir fortsatt holdt av den norske kirke, men det har gradvis blitt flere alternativer for de av oss med en annen religion eller et annet livssyn. Sekulær gravferd gikk fra å være forbeholdt spesielt interesserte til å bli et reelt alternativ.   

I vår tid skal seremonien handle om den som er død. At seremonien skal gjenspeile den avdødes liv har blitt viktigere enn tro og livssyn.   

Hvem vet hva fremtiden vil bringe? Kanskje blir det helt vanlig å sende asken opp i lufta i fyrverkeri. Kanskje ønsker alle å bli til et tre? Det eneste vi kan fastslå av å se tilbake på gravferdstradisjon de siste 40 000 årene, er at mennesker alltid vil ha behov for å markere døden.