Landskonferansen 2018

Donald Trump red på en populistisk bølge helt frem til presidentsetet. I flere land i Øst-Europa har høyrepopulistisk innflytelse endret samfunnet fundamentalt. Også i Norge hevder politikere at de kjemper for “det sanne folkets” interesser, mot en “elite” som motarbeider folkets interesser.

Et liberalt demokrati forutsetter evnen til å leve med de av andres meninger, holdninger og handlinger man misliker – og en vilje til å møtes på halvveien i saker man brenner for. Populisme gjør politikken til en kamp mellom godt og ondt. Uenighet blir ikke lenger et spørsmål om saklige motsetninger, men om moral. Rasjonell debatt forvitrer, kompromisser blir umulig.

Vi retter søkelyset mot land der populismen har fått særlig gjennomslag. Og spør hva vi kan gjøre for å unngå at det samme skjer her.

Vi står overfor helt nye etiske utfordringer – problemstillinger som går til kjernen av vår forståelse av hva et menneske er og hva et godt liv er.

Den nye genredigeringsmetoden CRISPR åpner opp for helt nye perspektiver for hva som kan bli mulig, både for dyr og planter, men også mennesker.

Det er alt født levedyktige musunger ved hjelp av kunstige kjønnsceller. Og det er mulig å lage kunstige embryoer og dyrke fram miniorganer, for eksemper små hjerner, for å teste ut legemidler. Er det etisk forsvarlig å forske på slike?

I dag er det forbudt å befrukte egg til forskningsformål: Er det ok hvis kjønnscellene er utviklet fra somatiske celler? Er det forsvarlig å sette et slikt embryo inn i en kvinne den dagen man mener det kan utvikle seg til et barn?

Og hva med transhumanismen?

Transhumanister ønsker å forbedre mennesket. Der tradisjonell medisin har som formål å løfte syke og svake opp på nivå med resten av befolkningen, drømmer transhumanistene om evig liv, designbabyer og kyborger. Dette er en debatt om hva et menneske er og hva et godt liv innebærer.

Livssynshumanismen har tradisjonelt vært positiv til å forbedre menneskets kår ved hjelp av vitenskap og teknologi. Er transhumanismen en forlengelse av humanismen eller er den humanismens motsetning? Er dens mål noe vi bør gi vår tilslutning til? Eller bør vi sette på bremsene før vi fullstendig har mistet kontrollen?

Rettsstaten vår er forankret i menneskerettighetene. Vi tar ytringsfrihet og religionsfrihet for gitt og vi har verdens største humanistorganisasjon. Vi ser på det som en demokratisk plikt å kritisere maktmisbruk og autoriteter. Muligheten til å kritisere religion er avgjørende for å bevare ytringsfriheten.

Samtidig øker forfølgelse på grunn av religion og livssyn i verden. Mange steder oppfattes det å være ikke-religiøs som å fornekte samfunnets grunnleggende verdier og å være en fiende av staten.

En rekke religiøse regimer slår ned på demokratiske prosesser. De som problematiserer samfunnsstrukturene og fremmer diskusjon og kritisk tenkning blir forfulgt. Ateister og forkjempere for sekulære verdier forfølges i stadig større grad rundt om i verden.

Samtidig drives den humanistiske interessekampen i internasjonale organer på et budsjett av knapper og glansbilder – i møte med tunge og velfinansierte motstandere.

Hva kan Human-Etisk Forbund gjøre for å styrke arbeidet for humanisters og ateisters rettigheter i dagens verden?